Det er lenge siden jeg har skrevet, - og det er fordi det har vært så tungt. Jeg har vært redd for ordene, og å sende ut nok et deprimerende nyhetsbrev. Jeg har vært redd for å ikke kunne vise noe håp. Håp i arbeidet. Håp i Sabona. Håp i Zimbabwe.

Av og til tikker det inn en tekstmelding, en mail eller et brev i posten som gir håp. En som takker for at broren lever, og skriver at hun kan ikke tenke seg et liv uten ham. Han er 14 år, HIV-positiv, og går på ARV-medisiner. Han var så syk men nå leker han og er flink på skolen. En annen ber meg sette ham i kontakt med fadderen sin, for å fortelle at han har fullført skolegangen sin og fått jobb!

Sabona sine ansatte i Zimbabwe har jobbet ekstremt hardt for å opprettholde fadderordningen og hjelpefondet. Vi har klart å fremdeles gi ut medikamenter og næringsrik mat til dem i hjelpefondet. Vi har klart å opprettholde fadderordningen som gjør at skolene ikke stenges, slik de har måttet gjøre mange andre steder. Det er mange som får hjelp til å overleve eller til å lette hverdagen.

Det har vært mange tunge skritt dette halvåret. Vi har vært nære ved å gi fullstendig opp. Jeg har lurt på hvordan vi skulle klare det - kampen mot inflasjon og stigende priser, vårt særdeles lille budsjett, vanskelige avslag og norsk byråkrati som sier jeg ikke kan si vi om vi, men “de” og “oss”. Jeg har hatt lyst å slå i bordet med Desmond Tutus lære om Ubuntu, eller medmenneskelighet:

“Jeg er den jeg er på grunn av hvem vi alle er.”

Folk sulter! Våre venner trenger hjelp!

Men så forstår jeg ydmykt at dette handler ikke om de skritt, mine skritt jeg tar i Norge, men våre venners skritt i Zimababwe. Skrittene til foreldrene som ser på sine sultne barn etter at onkel har stått enda en dag i kø uten å få med seg mat hjem. De går sultne til sengs. Skrittene de tar over grensen til Botswana. Reisen med buss koster mer enn de små sedlene de kan handle mat for. Reisen koster mange månedslønner. Det finnes ikke mat i Zimbabwe. Så de få som kan, reiser over grensen etter mange måneder oppsparte midler, for å ta med seg hjem det lille de har råd til. En liter kokeolje. En sekk med maismel. Og det var det. Det blir mange måneder til neste reise. Er de heldige, klarer de å få med seg noen kilo sukker hjem. Slik at de kan selge litt sukker med høy avkasting. Noen steder selger de t-skjeer med sukker.

En historisk avtale

Etter måneder med spenning, uro og et håp som føles tungt og vanskelig å håndtere, så
begynner den magre hverdagen å vende tilbake. Den er ikke normal. Den er et mareritt.

Valgene i Zimbabwe som ble fratatt folket, millitsgruppene som voldtok, herjet og torturerte, det skjedde i går.
Skjøre samtaler mellom Mugabe, Tsvangirai og en vinglende tredjepart ble igangsatt, avblåst, satt igang igjen og utsatt. 10 nuller i valutaen ble fjernet, nye sedler trykket opp og inflasjonen eskalerte til 15 millioner prosent - alt skjedde i går.
Det er en ny mager hverdag. “Vi ønsker bare mat” sier kameraten min på telefon. Han ler mens han forteller en av de mange vitsene om milliardærer som ikke har råd til brød. Jeg hører at han har fortalt den for mange ganger. Han har også hørt den for mange ganger, på hjørnene i Bulawayo. Galgenhumoren som gjør at de kan overleve, smile og le litt, kan ingen kan ta fra dem.
“Vi ønsker bare mat - nå” gjentar han.

Jeg sitter i mitt trygge hjem, med mat i kjøleskapet, en datter på 7 måneder som smiler opp fra gulvet, der hun krabber og babler i verdens rikeste land.

“Vi vil bare at disse samtalene skal føre til en litt mer normal tilstand. Kanskje denne avtalen kan bety noe, kanskje vi i hverfall kan få mat. Verdenen vår er ikke normal lenger. Du vil ikke tro hvor absurd ting begynner å bli.”
Joda, jeg har en viss ide etter ukentlige samtaler med Sabonas ansatte og venner, men ikke kjent det på kroppen. Bare kjent smerten i sinnet over hva disse menneskene må holde ut. Jeg har sittet med regnskap. Telt nuller. Mange, mange nuller som fylles i kolonnen. Vi snakker ikke om millioner eller milliarder lengre. Vi snakker om hundre tusen billioner og trillioner, fantasilioner og jeg vet ikke hva.

Da 100 milliarder-seddelen ble trykket opp i sommer var det ikke nok til et brød engang. Og brød - det får man ikke tak i. De få som tjener noe må stå dagesvis i kø for å få ut lønna. Innen den er tatt ut, er den ikke verd noe. Maksgrensen for uttak pr. dag betyr at du må stå 3 dager i kø for å ha råd til å kjøpe et brød eller noen pakker kjeks. Men, nei. Jeg har ikke vært i Zimbabwe nå og kjent på depresjonen på en stund. Fantasien som springer til for å overleve. Jeg har ikke kjent duften av chackaranda-trærne i blomstring i år og jeg har ikke vært i begravelsene til venner som har gått bort. Jeg har sittet på telefon og trøstet, jeg har grått og prøvd å se Zimbabwe som vakkert igjen, en ny dag, i morgen. Men den morgenen er ennå ikke kommet.

Zimbabwe har et helsevesen som er fullstendig brakk, uten nødvendig utstyr, uten leger eller medikamenter. Uten vann og uten elektrisitet i byene. En av våre ansatte som er syk har prøvd å få hjelp, men det er ingen hjelp å få. Vi kan kalle henne Trinity. Hun trengte en scan. Etter en bilulykke er ikke ting som det skal og hun er svært redusert. Ingen hjelp å få selv om pengene er der for at hun kan skaffe hjelp. Ingen tester som kan tas, for selv hos private klinikker mangler det utstyr nå. Det finnes ingen penger til å skaffe reservedeler. Det finnes ingen utstyr å kjøpe.
Hun har nå flyktet til Sør Afrika. For å få medisinsk behandling. Men hun må være flyktning for å få hjelp. Hun kan ikke få hjelp på et annet vis. Hun har fylt ut papirer og det betyr at hun ikke vil kunne returnere til Zimbabwe igjen. Ikke før verden der er et annerledes sted.

Jeg snakker med mannen hennes på telefon. Han er i Zimbabwe med de to barna. Med et helt liv som har gått i oppløsning som han knapt klarer å holde sammen.
Lønna hans er ikke nok til transport. Mat finnes ikke. Han må til Botswana for å handle mat. “Kan du tenke deg, Yngi, der jeg kom hjem etter et døgns strevsom reise, 7 timer ved grensen, sinte vakter, botswanere som hater oss, jeg kom hjem klokken 3 om morgenen. Med en liten pose matvarer. Maismel og kokeolje. Jeg hadde ikke råd til såpe engang. Dette er en mann som jobber som rektor!

Det sies at en fjerdedel av befolkningen har flyktet landet. Mange skoler er stengt og pasienter som har fått livsviktige medikamenter har mistet hjelpen de fikk da alle hjelpeorganisasjoner ble kastet ut før valget. De få som opererte der. Noen få organisasjoner er tilbake etter valget og trenger at verden bidrar. De trenger også at denne avtalen går i boks.

Brevet fra min 87 år gamle venn - hvor han avsluttet “people are starving to death” gjør at jeg blir sint.

For mat er politikk. På høyeste nivå. Derfor får vi hverken mat inn i landet eller delt den ut inntil videre. Samtidig uttaler mekleren Mbeki før forhandlingene av en historisk avtale var i gang at det ikke er en krise i Zimbabwe. Det føles som et skjørt og fryktelig meningsløst utgangspunkt.

Men det eneste håpet vi har er denne avtalen. Tsvangirai har sagt nei i dag. De er ikke enige. Den 1. oktober skulle det offentliggjøres. Men opposisjonen og Mugabe er uenige om minister-poster. To fiender skal bli enige, som i det afrikanske ordtaket: ”When two elephant bulls are fighting, the grass suffers.” Makt og grådighet har terrorisert og voldtatt folkets sinn. Eliten har fratatt folket stoltheten og retten til utdannelse, helse og å leve normalt. Og mens skjøre forhandlinger pågår, og verdenen utenfor har glemt gårsdagens Zimbabwe i media, så dør mennesker. Hver eneste dag. Av sult og sykdommer som kunne vært behandlet med enkle medikamenter og hjelp.

Ambulansene kjører ikke lenger for det er ikke bensin. Sykehusene opererer ikke lenger. De som har hatt muligheten, de har flyktet. De andre, de venter. Og er de heldige vil de oppleve morgendagens Zimbabwe. Et såret land som vil reise seg igjen.

En dag! En dag vil det blomstre!

Det viktigste blir å holde i fokus de skrittene vi tar, og står vi stille så venter vi og dyrker håpet. Før vi tar det neste, viktige skrittet.
Hilsen Ynghild