Det er skumringstid og det grå-lilla lyset minner oss om at vi har kort
tid igjen før det blir mørkt.

Vi har gått i flere timer, ventet til sola ikke var for sterk, men jeg har likevel
merket at heten gjør at jeg ikke orker å tenke og lar bare beina føre meg.
Tørsten er vond, men jeg har bare noen slurker igjen på flaska. Jeg er nødt
til å spare.

En av Sabonas representanter har oppdatert meg på siste utvikling av
prosjekter og har også informert meg om tilstanden til de som er syke.
Og denne ettermiddagen går vi gjennom bushen for å se til sy-gruppens
Bygningsarbeide, og til de syke.

På veien er vi innom flere hytter for å hilse på mennesker jeg ikke har
sett på en stund, men vi har liten tid før det blir for mørkt til å se veien hjem
og vi går på gjengrodde stier for å spare tid.

Når vi er ute og går, er jeg som en liten skolejente som spør og graver om
trær, busker og hva det kan brukes til. Mange av trærne kan ikke bare brukes
til å lage medisin, men er også knyttet til gammel tro, trolldom og ritualer.
Noen trær kan gi deg lykke om du spør, og det er ett tre hvor ungpikene går
for å be om bryster! Det er alltid noe nytt å lære og samtidig blir jeg bevisst på
at det er så mangfoldig en kultur jeg lever i.

Tidligere på dagen har mange fra landsbyen samlet seg til et møte for å
finne en løsning på problemet med en kabel som er blitt stjålet. Det er
kabelen som fører strøm til pumpen.

De føler et sterkt ansvar for det som har skjedd og har bestemt seg for at
hver familie i landsbyen skal betale en sum for å kjøpe kabelen tilbake
til skolen.

Jeg syns det er vondt, det er mye penger hver familie må betale, men
samtidig ser jeg at vi er på god vei mot mottoet vårt; “hjelp til selvhjelp”.
Ansvar for egne prosjekter. Det er de som eier prosjektene.
Og signalene det gir gjør hele landsbyen samlet. De tar ansvar for hva en
person i landsbyen har gjort.
Sygruppen viser meg entusiastisk hvor de har gravd. Fire meter dypt.
Toalettene er det som må opp først. Vi går videre til området der de lager
murstein. Det ryker fremdeles litt fra den store gropen der de brenner
mursteinene. En av kvinnene viser meg en altfor godt brent murstein og ler
mens hun viser hva som skjer om de ikke tar dem opp fort nok!

De er så lykkelige for det som har skjedd! For at de er i gang med å bygge
sitt eget verksted. De syr for harde livet nå. Skoleuniformer til barna.
Men de har bare en maskin. Jeg lover dem at det kommer symaskiner.
Når vi har klart å skaffe penger til det.

Sementen er kommet, og jeg skriver liste over hva de trenger av bygningsmaterialer.
Vi tar farvel og jeg er lykkelig for å se utviklingen siden sist. Det er en enorm gave
å få lov til å se deres lykke.

Det er flere steder vi skal innom før det blir mørkt og jeg bærer håpet i
hjertet helt til vi kommer frem til hjemstedet til Tandiwe.
Hun ligger der foran oss på en matte på den rødbrune jorda, inntullet i
et teppe. Innhyllet i kulde, varme, svette, feber og smerte.

Vi setter oss ned ved den lille kvinnens kropp. Hun er en ung mor til to.
En i 2. klasse og en i 5. klasse. Hun heter Tandiwe og jeg kan ikke huske
sist jeg så henne ved brønnen, men husker alle de gangene hun har laget
mat til barna på matstasjonen. Familien sitter rundt, barna ser opp på
meg og det er akkurat som alt håp er ute.

Det er en håpløshet over ansiktene deres. Eller heller en tomhet.
Hun har vondt for å svelge, for å puste. Hun ligger med munnen halvt åpen
og ser på meg uten å slå ned blikket. Hun kan ikke snakke.
De forteller meg at legene sa hun hadde sår i halsen og i spiserøret.
Hun kan ikke få i seg noe. Hun kommer til å dø av sult og tørst om
hun ikke kommer seg på sykehus.

Jeg er den som slår øynene ned og jeg ser sola gå ned bak åsen og at en liten
geit blir jaget av en høne på plassen hvor vi sitter. I skyggen under et tre sitter
en jeg aldri har sett før. Smilende med øynene lukket sitter en pike med Down’s syndrom..
I løpet av den timen jeg er der sier hun ikke et ord, men smiler. Tankene mine vandrer.

Det hviskes i øret mitt om jeg tror det er “det”. Jeg svarer ikke.
Jeg spør familien om de orker å sende henne på sykehus
igjen. Jeg sier at de kan få diskutere det i fred, og spør om noen kan
prøve å spore opp to esler og en kjerre til å transportere henne til skolen.
De kan møte meg ved skolen i morgen tidlig så organiserer vi
penger til transport og sykehus videre.
Når vi går vet jeg ikke om det er siste gang jeg ser Tandiwe. Barna og
onkelen følger oss et lite stykke på vei.
Sola har gått ned og det er et nydelig grå lilla lys over dalen. Vi har
liten tid igjen før det blir helt mørkt og det er en lang vei tilbake til
skolen, og vi skal innom flere syke.

Månen kommer ikke frem før midt på natten nå, så vi har kun stjernene som
gir lys.

Etter en halv times gange er vi hos Ibrahim. Han som har sendt oss en
søknad om å få støtte til prosjektet sitt. I mørket viser han oss møblene
han har snekret og sagen han bruker til å kutte planker. Han er 27 år gammel
og viser frem stolt sin siste fødte og bærer frem stoler og bord som er fantastisk
utskåret og snekret sammen.

De hvite tennene lyser opp i mørket, tydelig overrasket over besøket. Jeg
har drukket de siste slurker vann for flere timer siden og ber om litt vann.
En ung jente kommer med en gammel, skitten plastkanne, og jeg drikker
gladelig for å slukke tørsten.

Ibrahim er så glad vi kom, og vi er glade for å se hvordan han prøver å
skape en bedre tilværelse og lover ham at vi kommer tilbake når vi starter
opp “the small business fund”.
Lykkelig går vi videre i mørket til neste sykebesøk og ønsker alle slanger
langt unna vår vei.

Den neste vi besøker har akkurat kommet ut fra sykehuset og ser bedre ut.
Vi sitter rundt bålet, og familien er glad for at faren er skrevet ut. Men han har en
alvorlig hjertefeil og skal inn igjen neste uke. Selvsagt skal vi hjelpe til.
Vi sitter der og det er ikke mye de skal ha til middagsmat. I grytene er det vann
til å koke mais melet i, og noen tørkede blader blir tilberedt.
Ungene smiler og den yngste flørter med Sabonas representant. Vi må videre.
Mørket dekker stien og jeg ser verken opp eller ned og ber om at det ikke ligger
noen slanger der jeg trår.

Håpløsheten og håpet går hånd i hånd sammen med oss der på stien, og
vi diskuterer hvordan det ville blitt om vi en dag hadde nok penger til å kjøpe
en bil. Vi snakker om prisen på 2 esler og en kjerre, og jeg sier jeg skal
finne ut om vi kan ha råd til det i år.

Jeg imponeres slik over tapperheten og pågangsmotet til menneskene rundt meg.
I det ene øyeblikket deler jeg gleden til Ibrahim og kvinnene i sygruppen, og
samtidig bærer jeg bildet av engstelsen og fortvilelsen til familien til Tandiwe.
Jeg ser henne ligge på matten i sterk smerte, og ser familiens sorg over ikke å
kunne gjøre noe.

Tilbake på rommet mitt, ser jeg noen ukeblader som er lagt igjen av noen gjester
fra Norge. Overskriftene viser til deilige kaker og dekkede bord, og hvordan man
kan bli kvitt de ekstra kiloene, med nye slankekurer.

Vi spiser kål med sadza og lærerne takker for den deilige Toro tomatsuppen
vi har delt. Jeg går til sengs med en sterk følelse av ydmykhet for vår verden.

Neste morgen blir jeg vekket av familiemedlemmene som har kommet med
Tandiwe. Hun ligger sammenkrøpet i en trillebår. Det var ingen esler og kjerre
å få lånt. De tok henne hele veien i trillebår.

Vi triller henne videre fra skolen til hovedveien og etter noen timer i
veikanten stopper endelig en bil. En pickup med åtte mennesker baki. Det
er plass til tre til.

Jeg ser hun er i smerter når vi løfter henne opp på lasteplanet. Jeg ser
lenge etter bilen, jeg vet ikke om det er siste gang jeg ser henne.
Ynghild