Lille Cassay ble i kveld kjørt i all hast til sykehuset. De ringte meg klokken åtte, hun hadde høy feber og jeg ba moren få haik og komme inn til Bulawayo hvor jeg er nå. De fikk haik med en lastebil og kom klokken tolv middnatt. Lille Cassay var svak og sliten. Moren holdt den vesle kroppen inntil seg og jeg kunne se hvor redd hun var.

  Moren kom med henne på kontoret mitt på Half Way på søndag. Det var første gang jeg møtte dem. Hilda er en ung mor som er så inderlig glad i jenta si. Cassey er en nydelig liten jente på to og et halvt år som ikke har spist på et år. Hun veier 4,5 kilo. Hun var et normalt barn som lekte og lo og tok sine første steg. Så kom tørken og med lite mat var hun så mottakelig for sykdom. Etter hun ble syk klarte ikke kroppen å ta til seg næring.

Jeg holdt henne i armene mine og moren ba meg om å hjelpe. Hun var sendt tilbake fra sykehuset med beskjed om at hun ville dø i de nærmeste dagene og at det var ingenting de kunne gjøre. Dette var i januar. Hun gikk til et annet sykehus hvor de satte henne på antibiotika samt ba moren kjøpe pulvermelk som koster en hel månedslønn. Moren prøvde så godt hun kunne å mate Cassey men hun kunne ikke ta til seg noe. Hun skulle til kontroll på mandag og det kostet 60 000 å få henne innlagt. ( de fleste tjener rundt 15000 pr. mnd. Hilda jobber ikke, men mannen hennes er i jobb og tjener 20 000) Hun fikk pengene og jeg skrev et brev til legen om at hun måtte på drypp og selvsagt skulle regningen betales.
Det var ingen lege på sykehuset på mandag. Hun gikk hjem med Cassey som begynte å bli svakere.
De kom i kveld og vi dro til et privat sykehus for å få hjelp.
  Cassey ble satt på drypp. Selv om hun var svak skrek hun i smerte da legen satte nål spissen i den bitte lille overflaten på hånden. Og sovnet utmattet. Vi bar henne inn i ambulansen og hun ble videresendt til en infeksjons avdeling. Det var ikke en lege å oppdrive og medisiner, sprøytespisser og hansker er mangelvare. Jeg forlot moren for å finne mat til henne klokken tre om morgenen og kom tilbake etter en times kjøretur hvor moren fremdeles lå og ba ved Casseys seng.
  Tre forskjellige steder har hun vært til nå og jeg mister motet når jeg ser tilstandene ved sykehusene. Det er så mye sykdom og smerte og når legene ikke engang har Paracet amol eller ikke kan gjøre en operasjon fordi de ikke har hansker, blir jeg syk innvendig.
Livet er så blodig urettferdig.
Vi gjør alt for at lille Cassey skal overleve. Selv om det kan vise seg at hun er HIV positiv kan Hilda ha mange gode år med datteren sin om hun klarer å komme seg å bli sterk igjen.

Jeg ber dere om hjelp. Om dere kjenner noen sykepleiere, leger eller eventuelt noen i legemiddelindustrien håper jeg at dere kan videre denne mailen i håp om at det er noen som vil sende medisiner og annet til sykehus og klinikker her.

Søndag. 23 Mars

Cassey døde i går kveld.
Moren ligger på sengen min utmattet. Det føles så urettferdig. Så vondt. Og det er så vanskelig å gi trøst i noe så meningløst.
Vi skal ordne for begravelsen i morgen. Jeg spurte moren hvordan hun fant navnet Cassey til datteren sin. Hun sa hun hadde spurt sønnen sin om hva datteren skulle hete.
Daniel så på henne og sa ” jeg syns hun skal hete Cassey”
Moren hadde aldri hørt navnet før.
Cassey ble 2 og et halvt år gammel.