Håper alt er vel og at sommeren har gjort sin entre i syrinduft, 17nde mai for lengst over stått (velkommen veldig lenge etterpå,Ynghild..) og sommerferieplanlegging, samt sommer- ølen på ute kafeen. I hagen, på verandaen, balkongen eller Aker Brygge!  Vær så snill; nyt den for meg! Jeg vil jeg også!
Her er det vinter og kaldt!
Jeg skal egentlig bare gjøre litt ting ferdig her, så kommer jeg hjem en liten tur for å være med dere, jobbe og samle inn mer penger til prosjektene!
  Her går tiden så altfor fort og 48 timers dager skal jeg sende søknad om, men kan hende det ikke blir innfridd før i neste liv!
De siste månedene har situasjonen i Zimbabwe endret seg drastisk. Det har vært en masse- demonstrasjon organisert av opposisjonspartiet hvor alle skulle stenge butikkene og holde seg hjemme. Det var også arrangert demonstrasjoner i gatene, men med soldater, bevæpnet politi og tanks på hvert gatehjørnet var det ikke engang mulig å gjennomføre. Helikoptre som fløy over byene ville på kort tid fange opp den minste bevegelse. Krigsveteraner saumfarte skoler for å se til at alle var på jobb. Men uten transport som gikk var det mange som ikke kunne komme seg på skolen, selv om de visste de måtte. Unge fra opposisjonspartiet var gitt ordre om å gjøre hærverk på butikker som var holdt åpne. Folk i byene stengte ikke bare i boikott mot regjeringen, men også i frykt for ødeleggelse fra opposisjonspartiet. Mange jobbet bak stengte dører, gardiner trukket for i en spøkelsesby hvor soldatene hadde full kontroll. I et land hvor økonomien har satt så mange bedrifter død, er situasjonen som skjer nå så fullstendig destruktivt og ødeleggende for de bedrifter som prøver å overleve. Men med et skakkjørt styresett, sanksjoner, inflasjon og nødvendige varer som stiger med over 500%  de siste 6 ukene er det vanskelig å finne en god måte å boikotte regjeringen på. Folk frykter sine liv og det er allerede mange som har flyktet landet.
Mange har blitt arrestert og opposisjonsmedlemmer er torturert bak stengte dører.
Men det er en form for krig og ”soldater” på hver side kjemper sin sak og det er ofre på begge sider. Brannbomber blir kastet mot busser som går, av opposisjonspartiet. En gammel far er livredd om natten for etterretningspolitiet kommer oftere og leter etter sønnen hans som er medlem av opposisjonspartiet. Men helhetsbilde ukene det foregikk, har de fleste steder i landet vært rolige.
    Jeg reiste fra Bulawayo og var veldig trygg, i landsbyen og på Half Way House. I landsbyen fryder folk seg over de majestetiske stolpene som fører strøm ned til landsbyen. På grunn av bensin mangel har vi ventet på transformatoren og en elektriker som har gitt meg ufattelig mye hodebry, men det skal vel i løpet av kort tid bli lys! Det er uvant med adjektiver som ” vakkert” og ”utrolig pent” som folk kaller disse stolpene med strøm kabler! For meg er det litt ambivalent da jeg ikke syns det ser så veldig vakkert ut! Men jeg vet hvor mye dette kan bety for en bedre fremtid. Dopota forandrer seg. Det blir rart å ikke måtte sitte med stearinlys om kveldene, (jeg trives med det jeg da!)og med månelys og stjernene som eneste lyskilde utendørs! Og det er klart at det blir flere behov med en gang man får strøm installert. Men for menneskene i landsbyen er dette det største skrittet mot utvikling. Drømmer kan nå bli realitet. Ideer til små prosjekter blir ikke lenger umulig, men mulig! Det betyr at jeg også slipper å reise mange timer for å sende en e mail, skrive prosjektbeskrivelser og å gjøre kontor arbeid, noe som tar bortimot 70% av tiden min.
Det er ufattelig godt å vite at det snart er installert, da Dopota måtte ha ventet 8-10 år før de ville fått elektrisitet installert av regjeringen!
Befaring med lokale for å finne et godt stykke jord til det store prosjektet; nemlig et vannforsynings system for dyrking av grønnsaker, en hel dag i bushen i stekende sol var både lærer rikt og frustrerende. Dammen som vi skal bygge opp på ny dette året skal gi vannforsyninger til vannsystemet som vi setter opp, kommer til å bli dyrt. Vi fant et stykke jord som egner seg, men som ligger et stykke unna dammen. Men dette vil være det største skrittet mot et samfunn som kan stå på egne ben. Det er stor etterspørsel etter grønnsaker og det vil gi lokalbefolkningen en sjanse til å få penger inn.
  Tilbake i Bulawayo i går er det bare noen få militærbiler som patruljerer og soldater som overvåker at ting går riktig for seg i bensin- køene som viser at det har vært en form for masse demonstrasjon. Alle butikker er åpne og folk hutrer gjennom gatene inntullet i skjerf, lue og votter da vinteren kom for to dager siden.
Siden sist er det nå helt umulig å få penger fra banken eller diesel fra bensinstasjonen så vi måtte over til Botswana for å ta ut penger og kjøpe bensin. Det begynner å bli nesten helt umulig å jobbe her. Og det ER frustrerende. En bruker en uke bare på å finne bensin og må ut av landet for å finne penger og bensin?! Jeg måtte i et møte med immigrasjonen forrige dagen og bussene går ikke så jeg brukte 10 timer på å få haik, bytte transport og stå i vei kanten. Den eneste transporten som synes å gå er trailere eller de hvite som har penger og tilgang på bensin. Og om jeg da står med en svart mann som med passasjer er det bare trailere som stopper. Og mange timer enten sammenkrøpet med ti andre bak setene i en trailer eller på lasteplanet av en lastebil, og et møte som ikke var særlig oppmuntrende, ønsket jeg bare så inderlig et litt mindre komplisert liv.
Og dette er vanlig prosedyre nesten hver eneste uke. Jeg er nødt for å reise til sammen ca 100 mil hver uke enten det er for å distribuere mat, i møter, for å få unna jobb papirarbeid på kontoret, ringe osv.
Det går liksom ikke på skinner for du møter nye problemer hver dag som egentlig ikke skulle vært noe problem. Men til tross for dette klarer vi fortsatt å distribuere mat til Dopota og 2 andre skoler men dessverre har vi ikke klart å sette i gang matstasjonen på de andre skolene som skulle ha startet og en skole har ikke kunnet motta sin rasjon på grunn av bensin mangel.
Ellers er prosjektet med mål å oppruste klinikkene i full gang og jeg har organisert en 2 ukers arbeids uke for 2 stk. som kommer med donasjoner fra Haukeland sykehus og tre klinikker her. Det har vært jobbing dag og natt for å få det til. Det blir en veldig spennende to ukers ”workshop” som vil gi muligheter for ytterlige samarbeid med Haukeland sykehus. Klinikkene kan ikke vente; da de ikke har hatt noe medikamenter eller utstyr og har hatt absolutt ikke vært i stand til å gi assistanse til de som trenger det.
Fondet jeg startet i fjor for fri rettshjelp og medisinsk hjelp tar også mye av tiden. Søknader for en ung gutt sin operasjon for å fjerne en hjernesvulst, en ung jentes rettssak mot skoleautoriteter som ulovlig kastet henne ut av gymnaset før eksamen ,øyeoperasjoner bare for å gi noen eksempler. Det tar mye tid når du også må skrive søknadene til fondet for mennesker som ikke kan skrive, for så å ta de opp i styret og så bli konsulenten. 
Fadderordningen går fint og mange nye barn hver uke får skoleuniform, sko, klær og betalt skolepenger på 22 forskjellige skoler. Det er mange barn som blir foreldreløse og hver eneste dag i dette landet. Barna i Dopota fikk vinterklær forrige uke og slipper å hutre seg gjennom vinteren! Det er utrolig kaldt nå og det går ned i minus grader i løpet av natten.
Mannen som har tuberkulose og som har sittet utenfor døra mi i Bulawayo de siste 3 månedene for å få mat, var ikke der når jeg kom i går. Da jeg spurte etter ham sa de at de ikke hadde sett ham på en uke. Det er mange dødsfall hver måned. Noen jeg har kjent lenge, noen som kommer inn i livet mitt bare for noen måneder eller uker. Noen jeg har vært svært knyttet til andre som jeg ikke har kjent så lenge. Noen som jeg ikke kjenner. Det er vanskelig aa ikke bli knyttet.
Mannen utenfor døra mi, hadde vi akkurat klart å organisere et sted for ham å bo. Men det er ikke alltid ting blir slik vi hadde håpet og ønsket at de skulle bli.
Jeg reiser tilbake til landsbyen nå. Prøver å organisere ting slik at jeg kan reise hjem en tur.
Naa gleder jeg meg til aa komme hjem til sommer,venner og familie!
Vi sees om ikke saa altfor lenge

Varm Vinterklem Ynghild