Jeg reiste tilbake til Zimbabwe sammen med Maria, og til tross for at den siste tiden i Zimbabwe har vært til tider umenneskelig, fylt med maktesløshet, tortur, sult og depresjon var det svært positivt å se at flere mennesker i Sabonas program har fått hjelp. Sabona sine givere skal vite at hjelpen kommer frem og at det nytter. At det nytter mer enn noen gang fordi det er en tragedie hvordan menneskene i Zimbabwe er neglisjert. Hjelpen dere gir har betydd mye for den enkelte.

Hjelpefondet har betydd enormt for mange. HIV-positive har fått medisiner og oppfølging. De har organisert seg. Støttegruppa fungerer veldig bra, og mange er vendt “tilbake til livet” som de sier. Andre har fått hjelp til operasjon, medisinsk hjelp og legeoppfølging.

Mat og klær er blitt delt ut. Dammen er full med vann og grønnsaker blir dyrket. Til tross for politisk vold har flere likevel jobbet for Sabona og engasjert seg. Men det har vært tøffe tider og i lange perioder har man ikke kunnet ha organiserte møter eller arbeid på grunn av fare for politisk vold. På tross av unntakstilstand og økonomisk forfall har skolene holdt åpne, barna har gått på skole, noen har gått videre, tatt kurs og høyere utdannelse.

Kontaineren kom trygt frem og alle godene som var sendt fra Norge ble motatt med stor glede! Alle fikk nye klær og sko. Det var utrolig så mye som dere hadde fylt kontaineren! - alt fra mat, sykler og verktøy, til trillebårer til grønnsakshagene og utstyr til skolene. Det var fantastisk å se hvor mye dette gledet alle sammen. Tusen takk til alle dere som bidro slik at vi fikk sendt kontaineren ned!

Mange prosjekter har vært satt på vent en lang stund, men nå ser det ut til at vi kan begynne å ta opp det organiserte arbeidet igjen.

Hjelpefondet har vært et svært viktig prosjekt å holde i gang. Det er forferdelig å se tilstandene på klinikker og sykehus. Det er så mange, så mange som lider og jeg tror dette var det vanskeligste denne gangen: Å reise hjem. Reise fra venner som ber om hjelp. Venner og mennesker jeg er glad i. Som jeg aldri vet om jeg ser igjen.

Men det trengs penger og vi må fortsette jobben i Norge for å holde liv i prosjektene. Slik at vi kan fortsette å hjelpe, fortsette å bygge videre. Tusen takk til dere alle som har holdt liv i Sabona og deres prosjekter. Husk at dere gir liv til mennesker!

Bulawayo, mai 09

Desperasjonen og maktesløsheten kunne jeg allerede se før øynene våre møttes. Maten stod på kommoden urørt, hans lille kropp, inntullet i teppet på stålsengen på det sprukne gulvet, og den råtne stanken.

Den ellers fulle avdelingen hadde tomme senger, avdelingen jeg hadde vært på så mange ganger før, nr. 2a, opp en trapp på sykehuset i Bulawayo hvor jeg aldri ville sendt min verste fiende. Alle minnene fra de andre sengene som nå var tomme eller hvor det lå noen andre. Jeg prøvde alltid å la være å minnes dem slik. Jeg hadde alltid prøvd å bevare minnene om dem slik de levde. Men nå kom alle minnene tilbake. Og foran meg lå Brian. Fine Brian.

Jeg ble kjent med Brian for mange år siden på Half Way House. Spebygd og med øyne som lyste opp om man kommenterte blomstene hans, der han gravde i jorda. En beskjeden mann som helst lyttet til de store diskusjonene i baren på Half Way og en sjelden hang bidro med en egen kommenter.

Brian som etter en arbeidsdag kunne fortelle om sine store planer for videre drift av sin lille blomsterhandel. Han stoppet aldri. “Sissi, why not getting me some Norwegian customers?” sa han og pekte på de store flotte pottene med papegøyeblomster. Nei, Brian. Tror ikke det. Det er her du skal satse. Det var noe med et annet klima.

Sist vi møttes fortalte han meg om avleggeren til chiliplanten han hadde passet på for meg. Hvor jeg kunne plante den. At han av og til snek seg opp til hytta mi og spiste de nydelige chilliene var fra hans side en del av dealen. At han hadde gitt meg den beste chilliplanten gjorde at det ikke var noen chillier igjen. Alle plukket.

Vi trykket opp flere brosjyrer, for han skulle nemlig nå langt som forhandler av sine blomster, og jobbet innstendig for å nå ut til de forskjellige hotell og safari lodger. Han var vår alles kjære “Blomster-Finn”. Sabona prøvde alltid å hjelpe de små business-spirene på vei. Han elsket blomstene sine. Han var så stolt av jobben sin.
Sykehuset i Bulawayo var ikke et sykehus lengre. Bygget lå der uten å kunne tilby hjelp. Nå var Richard og jeg på sykebesøk til vår gode venn, sammen med Maria fra Norge og to kolleger fra Sabona stod vi her i avdeling nr. 2a.

Øynene våre møttes. Jeg prøvde å hjelpe ham opp for å sitte. Det var vanskelig å ta tak i kroppen hans. Han var bare skinn og ben. Jeg klarte ikke å løfte ham. Jeg klarte ikke å holde hardt i kroppen som var så svak. Jeg klarte ikke å løfte i tilfelle jeg skulle skade såret hans eller ta for hardt i. Lukten fra en voksende svulst på magen var stram. Richard hjalp ham opp i sittende stilling og Brian sine øyne var fulle med tårer. “Sissi”. Jeg gav ham en klem og holdt hodet hans inntil meg lenge.

Vi sa ingenting. Jeg bare holdt rundt det lille hodet.
Han tok frem en liten flaske. “Kan du levere denne for meg? Det er en prøve de har tatt av svulsten for å se hva slags operasjon som trengs.” Jeg visste hvor jeg skulle levere den. Jeg fikk også vite at han har ligget på sykehust i 40 dager før vi kom, og ikke før nå har de tatt denne prøven. Han forteller meg at han sover dårlig og trenger smertestillende og gjerne sovetabletter. Han har ikke fått det i det siste. Jeg vet også hva det betyr.
Han løftet teppet slik at jeg kunne se. En eim slo mot meg og en bandasje viste at det ikke var skiftet på, på en stund. Richard stoppet Brian fra å fjerne mer av teppet og bandasjen. Brydd mente han vi hadde sett nok.

Anna i følget vårt lurte på om vi kunne be. Vi foldet hender og hun ba en bønn om helbredelse. Jeg følte at det ikke var bare desperasjon i Brian sine øyne. Anna var svært ukomfortabel. Hennes egen mann døde akkurat her for kort tid siden.

Sist jeg var her var det for å hente søsteren til Richard som døde. Hun lå bare noen senger bortenfor så vidt jeg kunne huske. Anna ba på ndebele om helbredelse og Guds styrke. Amen. Richard ble stresset og ba om at vi måtte gå for å snakke med sykepleierne. Brian stoppet meg. Tok meg i hånden. “Sissi, you are here”. Aldri før hadde jeg følt en slik maktesløshet. Jeg var ikke lengre her. Jeg skulle reise til Norge om noen få dager. Om jeg hadde vært her, hadde jeg sittet nettopp i denne avdelingen. 2a, - så ofte jeg hadde kunnet de neste dagene og ukene. 40 DAGER uten hjelp! Brian var min venn!

Jeg pustet. Vi holdt hverandre lenge. “Be strong. Be strong, dearest. Du skal ta denne operasjonen nå og bli frisk. Vi skal klare dette sammen! Vær sterk, vær sterk!” Aldri før hadde jeg følt meg så langt borte fra Zimbabwe. Jeg skulle reise hjem til Norge etter bare 2 uker i mitt andre hjemland.

Vel hjemme igjen fra Zimbabwe planter jeg blomster i den lille bakgården vår. Med tankene kretsende rundt Zimbabwe svirrende i hodet finner jeg “Flittig Lise” som tåler skygge under bjørka og prøver å blande den tørre jorda med matjord slik at blomstene skal trives. Jeg sår blomsterfrø. Kanskje dukker noen opp, noen blomster har en evne til å overleve og trenge seg igjennom steinjord, mens andre kommer aldri opp. Vår egen Blomster-Finn i Zimbabwe lærte meg å se blomstene. Snakke med dem og passe på at de hadde det de ønsket. Da ville de fryde menneskene, i all sin prakt.

Jeg tenker at det er slik menneskene er også. Noen mennesker får uttdelt den skrinne jorda, de jobber hardt for å komme opp, noen overlever ikke, andre vokser seg Store. Noen mennesker får alt det de trenger og mer til. Noen får i overflod. Noen blomster visner eller dør om de får for mye vann eller for mye sol. Det er ikke alltid at vi mennesker vet hva vi vil ha og trenger. Da er det fint å ha noen som passer på, gir veiledning og ser oss.

De aller fleste mennesker vet hva de trenger akkurat i dag. Medisiner, mat og vann. For å overleve. Og de kjemper. Slik noen blomster kjemper for å komme opp av jorda.Trekker til seg hver eneste dråpe. Kjemper seg gjennom den harde jorda, opp. Står høyranket mot sola. En vakker høyreist blomst.

“Blir de sett, får det de trenger, vil de fryde oss, år etter år” sier min venn Brian i Zimbabwe om blomstene sine som han hjalp meg å plante for flere år siden utenfor kontoret i Zimbabwe.

Hilsen Ynghild