Flere venner har gått bort de månedene jeg har vært hjemme i Norge og livet går videre i vakre Zimbabwe.

Vakre Zimbabwe så fyllt med skjønnhet i overflod, så fylt med motgang og unødvendig sorg og dødsfall på grunn av enkeltmenneskets og samfunnets bunnløse grådighet og makthunger og verdens ignoranse og maktstruktur.

Sårt tiltrengt trengt regn holder seg borte, og gir dager med skyfri blå himmel og hete.
Stjernene dekorerer natten. Det er vakkert og vondt. Det gir samtaleemne, bekymring og sult. Ris er det nok av, til dobbelt pris av hva den er i Norge.

For noen år siden skrev jeg om Kina som fikk komme på en rød løper. De har nå fullført gangen over løperen og tar over restauranter og kontrakter. Kinesiske produkter får plass i hyllene.
Det er vanskelig å vite om det er en ny form for kolonisering, dumping av b-, c- og d-produksjon som ikke får innpass andre steder, eller en ren og skjær overtagelse av Vestens form for bistand og tjenestebytte mellom de to landenes presidenter.

Lønningene til den gjennomsnittlige arbeider i Zimbabwe som ikke er i gruppen arbeidsløse(80%) tjener 300 kroner, og flere varer i butikken tilsvarer norske priser selv når du veksler på svartebørsen. I Zimbabwe er det fortsatt et paralellt marked hvor 1 USD tilsvarer 4000 zimbabwe dollar, men banken opererer med 250 til US-dollaren. Det vil si at Zimbabwe pr. dags dato er verdens dyreste land. Mange av de jeg kjenner tjener nok til transporten til jobb.
Intet mer, mange mindre. Da står de opp klokka fire på natten for å gå den lange veien til jobb.

Korrupsjonen som har krøpet inn alle lag er eneste løsning for overlevelse. Det vil ta mange år før den kravler ut igjen. Den tidligere depresjonen som har inntatt landet, har gitt en likgyldighet i blikket, og de endeløse bønnene til Gud synes ikke å høres.

En besøkende vil kunne oppleve kaoset rundt priser og valuta, men ingen zimbabwer vil la øynene gli fraværende fra sin gjest. De vil danse og la gleden av besøket overskygge det vonde. De vil glitre med øyne og tenner! De oppsøker gleden! En afrikaner tjener gleden, slik en gartner tjener herren sin! Men under fire øyne med en god venn eller med sin kjære hviskes bekymringen og avmakten for den neste dag. Nettene er tyngre for tankene kverner. ”Hvordan skal jeg brødfø mine barn, hvordan skal jeg få min syke datter på sykehus, hvordan skal jeg ha råd til å begrave min sønn?”

Køer for å kjøpe maismel, og mangel på basisvarer og bensin har vært kjennetegnet i mange år nå, kommet og gått i takt med nye lover, devalueringer av dollaren, nye sedler og tørke.

Inflasjonen har passert 2000, med en økning på 4000% det siste året på varer og tjenester.

Det er så forståelig hvordan mange reiser fra landet, krysser grenser til andre land uten pass, krysser elver fylt med krokkodiller i håp om et bedre liv. Det er forståelig at bedrifter legges ned og organisasjoner trekkes ut, for det er nesten umulig å operere i landet. Det er nesten umulig å leve i landet, selv om begge foreldre jobber fulltid som lærer eller sykepleier eller lege.

Leger og sykepleiere er i streik. 60 000 døde.

Lærerene tør ikke å streike. Noen studenter tør, bare for å ende i fengsel.

Shingi, min Shingi som jeg besøkte i kveld bryr seg ikke om disse tallene, ikke om politikk eller om streik. Selv om det er alt dette som har gjort livet hans så vanskelig.

Han hadde bare en eneste drøm.

Shingi ble jeg kjent med for noen år siden i Bulawayo, en by med 1 million innbyggere. Han var en 13 år gammel gutt innesperret i en 5 år gammel kropp som var syk av HIV. Han kunne hverken gå eller spise. Han hadde vært syk siden 4 klasse på skolen. Da jeg ble kjent med ham var hans største drøm å få gå på skole. Men han var lenge altfor syk, - så var han for gammel, mente skoleledelser på forskjellige skoler. Vi prøvde flere løsninger både tegnekurs og privatlærer. Det var bare det at han ville være som andre barn og sammen med andre barn!

Han er lykkelig i kveld! Han har fått skoleplass på vanlig skole. Han er nå 15 år, men rekker ikke opp til de store gutta i klassen. Ingen kan se at han er syk. Han går nå i den nye skoleuniformen, nye sko og bøkene under armen inn i et spennende nytt kapittel i livet sitt!

Det er fryktelig vanskelig å opprettholde arbeidet til Sabona i Zimbabwe. De siste årene har vært tunge å bære, men vi gir ikke opp håpet. Vi går veien selv om det er tunge skritt.

For innimellom er det drømmer som oppfylles, - og det er verd all strevet, tunge byrder, svette og tårer.

Hilsen Ynghild