Kjære venner,

Tilbake i Bulawayo etter 2 uker i landsbyen. Jeg har akkurat kommet meg etter fire dager med matforgifting , en mage som vrengte seg bare jeg tok til meg vann. Jeg hadde invitert til møte med styret på Half Way og plutselig hadde amøber forkledd i malaria drakt tatt bolig og gjorde sitt for å fortære kroppen for unødvendig fett og veldig nødvendig energi.

Snille mennesker kjørte ut i natten etter en lege etter å ha fått en overhaling om at det absolutt ikke var nødvendig. Legen kom og konkluderte det med malaria noe som jeg BESTEMT ikke ville finne meg i og i det lengste feberfantasier nektet jeg for å ta tablettene, helt til jeg ikke hadde noe valg. Tilbake i Bulawayo og ennå ikke frisk var det nytt legebesøk og konklusjon: Matforgiftning.

Kroppen er enda svak, men jeg har klart å holde på et knekkebrød i skrivende stund, og med pleie og omsorg fra alle rundt meg er jeg snart tilbake til en løpende Ynghild på leting etter mat til Dopota!

Zimbabwes Bulawayo skal gjeste World Cup Cricket og myndighetene star på hodet for å få unna alle køer. I morgen blir det folks lykkeligste dag! Bensin og brød. Mealie mel og melk.

Men alle vet det bare skal vare for noen dager. Til det går tilbake til det samme: De står i køer fra morgen til kveld. Folk dukker ikke opp på jobben for de står dager i kø i håp om å få et brød eller mealie mel. Og det er om du er lærer eller butikk innhaver, politimann eller veiarbeider. Barna blir sendt ut hvis far må på nattevakt, og etter jobb kommer han for å sove i kø og barna er trøtte på skolen. Dette er det dagelige bybildet samt de endeløse bensinkøene.

Utenfor bensinstasjonene er ikke skiltene alltid så vennlig sinnet: ” No Fuel , USE YOUR FEET!” , eller ” No Fuel , use your donkeys! “

Ellers har jeg fått en hjelpearbeider som har blitt med meg til landsbyen og har bestemt seg for å bli. Marc er fra Australia , 31 år og var egentlig på back packer tur i Afrika og var på vei til Mosambik for å ligge på strendene etter 4 mnd reising, da jeg møtte han i Bulawayo. Etter hyggelige samtaler så ville han komme å besøke meg i Dopota og har nå bestemt seg for å bruke resten av de oppsparte reisepengene til å bli et halvt år å jobbe!

Han er i full gang med å sette fadderprosjektet mitt i gang i Australia , samt samle penger til ambulanse , medikamenter og annet nødvendig utstyr.

Det er rart å ikke være på egenhånd lengre , men det så absolutt veldig hyggelig og Dopota syns det er hyggelig å få en sønn , som de sier!

Da jeg reiste nedover igjen var jeg veldig redd for å ikke komme ut av 16 timers dagene mine , men Marc passer på at jeg tar meg fri noen kvelder og han hjelper meg med å ikke dukke under i det politiske kaoset som noen ganger har vært for mye for meg på egenhånd. Vi prøver nå at han får tillatelse til å bli og jobbe med meg og i morgen setter vi foten hos min gode venn immigrasjonssjefen og neste møte blir med politikere og den gjengen for å få papirene hans i orden. Jeg tror det skal gå fint!

Dopota er en liten landsby i ekstase! De hadde en fin jul med mat i kjelene. Innsjøen har samlet det regnvannet som har kommet og de trenger ikke å gå mange mil på leting etter vann for kyrne. Dessverre var ikke jobben gjort bra nok , så det må gjøres på nytt i November for at det skal vare i mange tiår fremover.

Bad og dusj for lærerne er snart ferdig og landsbybefolkningen flokker seg rundt hver dag for å se på fremgangen! De fleste har aldri sett en dusj før og de er så stolte av skolen sin!

Jeg har også hoppet litt frem på lista mi og jeg installerer nå strøm til skolen!

Ikke har jeg mye greie på å installere strøm til en landsby, men jeg fant en flink elektriker som har gjort en veldig god jobb!

Etter møte med ZESA (Strømleverandør) som mente at Dopota kunne regne med å vente 5-10 år for å få strøm fra regjeringen. Det skal ta en 10 års periode for å føre strøm til den rurale delen av Zimbabwe Jeg bestemte meg for å få fortgang i prosessen! Og nå er det bare en masse papirarbeid som gjenstår og skolen skal lyses opp mest sannsynlig i april!

Ellers er det fremdeles veldig vanskelig og frustrerende forhold å jobbe under.

Politisk er situasjonen mer stabil enn under valget i fjor , da det var ekstremt vanskelig.

Men nå er det en hel nasjon i depresjon og folk er ulykkelig. Det er håpløst å få fatt i de mest nødvendige matvarer og jeg må fremdeles holde en strak arm ut for å ikke gi innslipp for politiske motiver. Distribusjon av mealie mel går nå kun gjennom militære og for å få gjennom den gamle avtalen jeg hadde med Zambezi Milling Company må jeg nå sitte i forhandlinger med øverste hold i militære. Noe jeg helst vil unngå , så jeg skal nå prøve først med The World Food Programme og om det ikke går , må jeg prøve å skaffe meg en import lisens som igjen fører til nødvendigheten av en 30 tonns lastebil ! Og hvis det ikke gir noen løsning må jeg sitte ned ved forhandlingsbordet.

Dopota har nok mat frem til midten av mars men matstasjonene som skulle starte på 5 forskjellige skoler må vente til jeg har klart å få nok mat å levere ut.

Vi hadde sportsturnering på fredag og over tusen barn kom til Dopota etter turneringen og fikk servert et varmt måltid! De var så lykkelige og regnet gjorde sin entre og varte til langt på kveld! Selv om det er altfor sent og maisen er vissen på markene så trengs det regn og det er godt å høre regnet tromme på taket!

Jeg takker igjen alle som har støttet meg gjennom arbeidet mitt økonomisk og ikke minst gitt meg pågangsmot og styrke til å fortsette.

Takk for alle varme ord og tanker

Klem Ynghild