Flyet letter og under meg blir flyplassen mindre, hustakene bittesmå firkanter og veiene blir streker. De uendelige lange slettene har små linjer hvor jeg vet vannet renner og en og annen innsjø gir det grønne landskapet avbrekk et tiendels sekund, før øynene mine igjen bare ser de uendelige lange slettene utenfor Bualwayo. Jeg forlater igjen Zimbabwe, jeg reiser igjen bort fra alle historiene, alle skjebnene,alle vennene mine. Det er alltid med blandede følelser jeg reiser. Det er alltid noen jeg vil se for siste gang. Oppe fra flyet er det vanskelig å se hvor håpløst livet kan være for menneskene der nede, omgitt av så vakker natur.

Jeg reiste for noen dager siden fra landsbyen til Bulawayo, fikk haik med en venn av meg som er politimann. Adam er i slutten av 30 årene, en høy, pen mann med et stort smil og en latter som sitter løst. Han jobbet på politistasjonen i nærheten av landsbyen og vi traff hverandre stort sett i forbindelse med tragiske ulykker. Jeg hadde vært vitne mange ganger. Han hadde formidlet meg dødsbudskap. Han hadde holdt rundt meg og gitt trøst. Han kom innom landsbyen for å se hvordan det gikk med meg. Han var en venn. Så ble han flyttet til en annen stasjon. Jeg hadde ikke sett ham på flere år, og var utrolig takknemlig for at jeg fikk haik med en jeg kjente, med Adam.
Vi snakket sammen hele veien, han lo, fortalte vitser og jeg kjente at bekymringene slapp taket, bildene på netthinnen min, fortvilte øyne til menneskene jeg hadde besøkt som visste de skulle dø, liggende på stråmatter i hyttene sine, forsvant. Jeg kjente en lettelse bre seg i brystet.
Vi snakket om trivielle ting, ikke om oss, ikke om hverdagen som er tung, bare lette, morsomme ting vi kunne le av! Vi plukket opp flere som trengte haik, kjørte sakte for å spare bensin, jeg kom kanskje ikke til å rekke møtet i byen, men det hjalp ikke å bekymre seg. Vi var på vei, og de fire som hadde trøkket seg sammen med all bagasjen sin i baksetet, lo like mye. Jeg hikstet av latter i de neste timene. Det var godt å le! Adam lo så mye at han holdt på å kjøre av veien når en av de gamle mennene i baksetet fortalte en fantastisk historie om en nabokone som hadde en så fantatsisk stor rumpe at hun aldri fikk haik!

Det var en fantastisk begynnelse på dagen og vi nærmet oss Bulawayo. Det er en vakker tirsdag morgen, klokken er snart 12.De tre i baksetet ble satt av rett før vi kjørte inn i byen. Jeg kunne se de fortsatt lo, da vi kjørte avgårde. Jeg smilte for meg selv og skottet bort på Adam, han smilte, men var stille de siste minuttene inn til byens jag og liv. Vi stoppet bilen og nå så han på meg. “Du, det er noe jeg ønsker å fortelle, men jeg vet ikke helt hvordan.” Jeg ser plutselig at han har fått flere rynker og blitt litt eldre siden sist jeg så ham. Smilet og latteren hadde holdt det borte fra meg.
“Spytt ut!” sa jeg, - jeg reiser snart til Norge og har et møte jeg må rekke nå! Han dro på det og lurte kanskje på om vi kunne møtes senere. Jeg gir ham penger for bensinen og litt til. De siste dagene før jeg reiser har jeg alltid klart å overbooke dagene mine og ber ham innstendig om å si hva det er han tenker på, i tro om at han trenger å låne penger, så ber jeg ham si det som det er - jeg er her- fortell!!
Han er stille og ser ut av vinduet. Jeg er allerede veldig forsinket til møtet klokken 12 med en leder for en stor bedrift. En avtale jeg skal ha i boks, en viktig avtale. Fem minutter fra eller til. Jeg legger hånden min på hans og sier at jeg har tid til å lytte. Om det er noe du trenger, bare si det!
Han puster dypt inn, tar liksom sats og ser meg i øynene.
“Will hadde bursdag i går, det er derfor jeg…nei…” han begynner på nytt.
“Yngi, jeg har ikke fortalt deg at Will er syk.” Will er sønnen hans. 4 år gammel. Jeg har ikke sett ham siden han var knapt ett år, og bilde av ham som to åring, som Adam har i lommeboka.
Jeg er stille. Lytter.
Jeg mistet kona mi i fjor. Når du var i Norge. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle fortelle dette til deg i dag for jeg vet så inderlig godt at du har så mye for tiden. Tårene renner nedover kinnet hans.

Jeg ser fortvilet på ham og stemmen min høres sikkert sint ut - Du kan ikke la være å fortelle meg! Du kan ikke la være å fortelle meg?!
Vi sitter i bilen og jeg holder rundt ham og kjenner redselen hans. Alle lyder ute er borte, alt bråket fra gateselgere og biler som tuter mister lyden. Jeg hører bare redselen til Adam riste i kroppen hans.
“Jeg savner henne slik! Det gjør så vondt! Jeg savner henne!” han slår begge hendene mot rattet for så å grave ansiktet i dem.
Han forteller meg om Will . Will har vært inn og ut av sykehuset de siste årene. Han har problemer med å gå, snakke og høre i perioder. Han har hele tiden nye infeksjoner. Den lille kroppen er til tider veldig svak.
Jeg vet hva det er og jeg vet at Adam vet at jeg vet hva det er.
“Det er ikke mange ukene siden jeg fikk vite det. Yngi, jeg er så redd! Han er den eneste for meg. Han er alt for meg! Jeg kan ikke miste ham også! Han forteller om at moren til Will , hans kjæreste og elskede hadde bedt ham på dødsleiet om å ta vare på Will , og han er så fortvilet, for hun døde slik, med troen på at han skulle ta vare på Will og han klarer det ikke!
“Jeg klarer ikke, Yngi! JEG KLARER IKKE!” sier han helt i oppløsning.

Han jobber på en politistasjon langt inne i bushen, fire timers kjøretur fra Bulawayo, der hvor den eneste legen han får hjelp fra er.
“Hver gang det skjer noe med Will kjører jeg ham til Bulawayo. Bensinen er så dyr og jeg har lånt meg opp så mye penger til legeregninger. Jeg holder på å miste jobben, for sjefen min mener jeg er for mye borte fra jobben og nå må jeg snike meg av gårde hver gang Will er syk for å kjøre ham til Bulawayo, for jeg har ikke lov lengre å få mer fri. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har bedt om å bli flyttet til Bulawayo eller nærmere, men det lar seg ikke gjøre. Lønna mi strekker ikke til noe. Vi har ikke penger til den maten Will trenger og jeg klarer ikke å sove lengre. Jeg får ikke sove Yngi. Det er ingen som vet. Ikke besteforeldrene til Will engang vet hva som feiler ham. Bare du! Jeg vil ikke at noen skal vite! Jeg føler slik skam! Og snart trenger han medisiner og jeg er så redd Yngi, Jeg er så redd!!!
Han er så ofte syk, så det er vanskelig å finne noen som kan ta seg av ham. Jeg prøvde en gang, slik at han var i nærheten av legen, men det gikk ikke så bra. Jeg har ingen rundt som kan hjelpe og jeg er livredd når Will ikke er i nærheten. Sist han lå på sykehuset trodde jeg at jeg skulle miste ham!
Jeg holdt han i hånden, sov ved siden av ham, kjente kroppen hans hadde det så vondt, han hadde veldig vondt for å puste og jeg lovte en sykkel til bursdagen hans. En sykkel!
Han har vært frisk nå den siste måneden, og spurt om denne sykkelen! Han hulker og gråter og alt kommer på en gang.

Jeg vet at han bærer på en redsel som han ikke sier høyt til meg, men han vet jeg vet. Og jeg vet at jeg snart, en av dagene må be ham om å teste seg, skaffe medisiner for å være i live for sønnen. For det ligger han og tenker på hver natt. Hva skal skje med sønnen hans når han dør? Hva skjer med den lille gutten hans som han elsker over alt på jord, når han blir borte? Han vet han er syk. Han kjenner det i kroppen. Og redselen gnager.

Hvem skal ta seg av Will ? Han kan ikke la vær å se på gutten sin og føle skyld for hva den uskylige gutten hans går igjennom. Han kan ikke la vær å se Will inn i øynene og kjenne smerten.
Han tar frem lommeboka og tar ut bildet og gir meg det. Det er slitt, gulnet og brettet i den ene kanten for å få plass i lommeboka. Et stort smil og store øyne lyser mot meg. Han har en fotball i den ene hånden og en altfor stor fotballdrakt på — Nr. 6.
“Jeg lever bare for ham. Ingenting annet betyr noe. Jeg elsker ham og vil beskytte han fra alt vondt. Slik en far skal. Også klarer jeg ikke…Den lille kroppen hans har det så vondt” visker han.

Vi sitter stille sammen i bilen, lenge og det knyter seg voldsomt i brystet mitt og jeg låser kjevene for å ikke bryte sammen i gråt.
Adam. Først og fremst er jeg veldig glad du fortalte meg dette. Vi får Will inn i hjelpefondet. Jeg reiser om noen dager, men vi ordner alt dette før jeg reiser! Vi skal klare dette sammen!

Jeg går nedover gaten i Bulawayo til møtet mitt. Himmelen er blendene blå og sola steker. Jeg går forbi en kø av biler og overdøvende tuting. En bil har stoppet midt i veien og folk kommer til for å hjelpe å dytte.Var det tilfeldighet eller mening at jeg mistet den tidlige bussen, slik at jeg stod i veikanten når Adam kom kjørende?

Flyet er nå langt over skyene, det nærmer seg et annet land. Et land jeg er så heldig å bli født inn i. Et land hvor jeg kan få mat når jeg trenger det. Eller livsviktige medisiner. Jeg kan ta et fly og være i denne verdenen neste dag. Jeg er priviligert, trakk et vinnerlodd og ble født inn i et land hvor jeg er blandt en promille av verdens befolkning som har den muligheten. -Å velge. - spise når jeg er sulten, drikke når jeg er tørst. Velge hva slags liv jeg ønsker å leve. Jeg ser på skyene og den blå himmelen. Flyduren overdøver ikke tankene.

Jeg ser på klokken, den nærmer seg halv fem. Jeg ser etter flyvertinne med tralle. Jeg har ikke spist siden frokost og kjenner sult. Anna og jeg spiste frokost sammen denne morgenen. Hun hadde stått i kø hele natta for å få tak i maismel til familien.”Det er ikke lengre rennende vann fra springen, så vi må hente vann nede ved elven i byen. Det er jo så forurenset og skittent, men hele bydelen benytter seg av den nå. Vasker klær der og henter vann til vask og matlaging. Er redd for at barna skal bli syke. Men har jeg noen valg“, sier hun, og ser oppgitt på meg.
Anna jobber for Sabona nå på hjelpefondet. Jeg forteller henne om vår nye pasient. Gir henne papirer jeg har fått av legen og ber henne føre det jeg har samlet sammen de siste dagene om Will inn i bøkene. Anna ser trist ut og hun vet hvilken frykt, skam og smerte faren bærer på.

“Yngi, Lilly har bursdag i dag! Jeg glemte å fortelle deg det! “
Datteren til Anna fyller seks år. Hun har allerede guttetekket med sine strålende øyne, smilehull og latter! Hun er helt uvitende om at begge foreldrene hennes er dødssyke.
Vi kjører ut på flyplassen og det er flere der ute som skal vinke flyet farvel. Jeg introduserer Anna til Adam og Will . Den lille kroppen har overvunnet lungebetennelsen. Will hopper opp og ned og vil ut å se på fly som han aldri har sett før.

Etter å ha klemt alle farvel, står jeg i innsjekkingen. Klokken viser 1440. Jeg snur meg igjen. Jeg ser Will smile opp mot Anna og ta henne i hånden. De skal være mye sammen fremover.

Hilsen Ynghild