Kjære venner,

Vel over stått påske!
Hørte det var deilig påske- vær med varmende sol og bikini vær på fjellet!
Jeg vet ikke helt om jeg overlevde de beskrivelsene, da jeg nesten satt meg på første flyet hjem, bare for å kjenne den Norske påske sola og se glade nordmenn nyte fridager. Jeg ville da være en av dem!
Livet er i så mange nyanser, så mange farger og de glir inn i hverandre og skaper de øyeblikk som gir livet slike kontraster at du aldri glemmer. Noen øyeblikk glir inn i underbevisstheten, noen øyeblikk er der når en lukker øynene og de øyeblikk en tar frem for å tenke på hvor fantastisk livet er, det er godt å ta vare på de.
Dagene her er tårer og gleder om hverandre og øyeblikkene blir sterke, noen ganger for sterke å ta frem, noen ganger så sterke at jeg tar de frem. Det er så lite som skal til for a glede noen, og når jeg står opp og blir møtt med et smil i en gal, gal verden så er det en av de øyeblikk jeg tar frem. Når faren som spurte om hjelp til å få kjøpe sko til sønnen sin gråter av glede er det de øyeblikk jeg tar frem. Jeg ser giraffene som klumsete prøver å få i seg vann, med stylter som går i kors eller antilopene så fredfullt på slettene så tar jeg godt vare på øyeblikket.
Når sola skinner og jeg rusler ut for å kjøpe avisen på gatehjørnet i Bulawayo og gutta på gatehjørnet spør om de kan gi meg gratis frukt med avisen og lurer på hva brudeprisen er satt på meg, ler jeg og tar vare på øyeblikket. Når jeg rusler rundt byen med Christoffer, uteliggeren som smiler så godt når vi møtes og vi kan prate om livets rariteter, og han følger meg hjem til døra, så tar jeg godt vare på det øyeblikket.
  Dessverre har det vært en ekstrem tung påske for zimbabwere. Det er fremdeles ikke bensin å oppdrive noe som betyr at en er mer eller mindre strandet. Ikke besøke familie og ikke reise steder. Basis mat er fremdeles mangelvare og det er lange køer OVER ALT.  Inflasjon som nærmer seg faretruende fort mot 250% og bensinpris som tre doblet i pris over natta gjør det håpløst for folk å komme seg til jobb med buss billetten som også har tredoblet. Folk står opp 2- 3 om natta for å gå til jobb og rekke å være der til 6. Kveldstid ser man grupper av mennesker gående hjem langs veien kun for å rekke hjem for å sove et par timer. Og da når en i tillegg ikke har mat så lurer jeg på hva som har gjort at zimbabwere holder ut. De er fed up, nok er nok, men ingen ønsker krig. Hva gjør man?

Det har vært mange begravelser og ikke før vi har gravlagt en så er det den neste og det er tungt når det er mennesker du har blitt glad i og bryr deg om. Jeg blir redd for å binde meg, jeg blir redd for å miste. Det er ikke lett å la vær å bli knyttet. Det er ikke lett å bli kynisk.
   
Jeg har hatt noen veldig tunge uker, men det lysner til og det er jo alltid håp og lys,
til og med i det verste mørket! Jeg har hatt døden så på nært hold at å feire livet har blitt en dagelig ritual! Det har skjedd veldig mye bare de siste ukene, men noen episoder tar jeg med for å beskrive hvor vanskelig det er å leve i dette landet som fra å være et av de beste landene i Afrika med infrastruktur og et helsevesen Zimbabwe kunne være stolte av til et håpløst kaos som ikke gir livet verdighet.
Ulykkene kommer sjelden alene som de sier.
Det begynte helgen før påske da jeg kom som første mann på åstedet da en diesel tank bil hadde veltet ikke langt fra hvor jeg oppholdt meg.
Det var etter middnatt da jeg hørte en lyd fra kontoret mitt som hørtes ut som et dekk som eksploderte et lite stykke unna. Jeg ba en venn av meg om vi kunne kjøre bare for å se om alt var vel. Det er ikke noe man gjør her da det ikke alltid er like trygt å kjøre gatelangs om kveldene. Vi skulle akkurat til å snu etter jeg hadde beklaget i det uendelige for å ha dratt ham ut på den måten da en dis nådde bilen og en elv fosset foran oss. Vi var ikke sikre på om det var diesel eller bensin da vi gikk ut av bilen med varm væske opp til anklene.
Tanken med 40 000 liter diesel stod på hodet i grøften, diesel fossende og førerhuset var ingen sted å se. Vi gikk innover i bushen mot lyden av en motor. Førerhuset lå smadret ca 30 meter fra selve tankbilene. Motoren gikk fremdeles. I det øyeblikket forstod vi begge at om det eksploderte nå, ville vi ikke overleve.
Vi prøvde å se om det kunne være noen i førerhuset, men jeg ba innstendig om vi kunne gå etter hjelp. Det kunne ikke mulig for noen å overleve, da vi ikke kunne se selve førerhuset lengre. Det var ikke noe igjen av det.
Men etter noen øyeblikk fant vi en fortumlet mann under en busk som i første øyekast ikke så ut som en sjåfør. Men jeg var overbevist da mannen, var så i sjokk og ikke kunne gjøre rede for seg. Han hadde blitt kastet ut av førerhuset før det smalt. Vi klarte etter mye om og men å få han med oss ut av eksplosjonsfaren og kjørte ham til Half Way House. Der ringte vi politiet. De sa det var vanskelig for dem å komme da de ikke hadde bensin. Jeg ringte etter ambulanse. Kunne ikke komme igjennom.
Fortvilet kjørte vi rett til klinikken og vekket legen. Det var vanskelig for meg å la han bli der da jeg visste de ikke kunne gjøre noe. Han hadde minimale ytre skader, men jeg visste han var i mye smerter og jeg visste det var innvendig. Jeg holdt ham inntil meg og sa at alt skulle bli bra. Han pratet om kona si og barna. Han sa han allerede var død
Det var ingen telefon og vi bestemte oss for å vende tilbake for å prøve å skaffe en ambulanse.
Det gikk tid før politiet dukket opp. 4 timer. De hadde fått haik. De kjørte til klinikken og videre med mannen til sykehuset. Sykehuset hadde ikke utstyr, hadde ikke verdens ting.
Han døde den morgenen.
Det har gjort det veldig vanskelig å få i stand begravelse da han er fra Zambia ca 150 mil fra grensen til Zimbabwe.
Kona stod ved grensen å ventet på ham. Det tok tre dager før broren fant henne. Det finnes ikke bensin og vi har holdt på snart 2 uker med å få ham hjem. Jeg har ansvaret da jeg var den eneste som kunne identifisere ham. Og det var en grusom jobb da likehuset er fullt fordi ingen har muligheter til å hente sine avdøde fordi det ikke finnes transport. I morgen skal kisten på fly til Lusaka, men det har vært et mareritt å organisere.
 
På torsdag skulle lastebilen min med mat opp til landsbyen. Jeg måtte bli igjen i Bulawayo for å organisere kisten som skulle transporteres til Zambia. De reiste tidlig om morgenen med påske leveransen klar til distribusjon. Etter 5 timer og de fremdeles ikke hadde kommet frem, en tur som vanligvis tar tre - fire timer, begynte jeg å bli bekymret.
Etter mange timers frustrasjon fikk jeg haik på kvelden og kjørte etter for å finne de. Etter x antall timers kjøretur med en bil som ikke var i orden og vi måtte kjøre sakte, punkterte vi. Jeg kom frem 2 om morgenen, etter timer langs landeveien. Jeg fant lastebilen. De hadde kommet frem, etter 3 politisperringer, en punktering, tre motorstopp og tretten timer på veien.
Jeg var så uendelig glad for at det ikke hadde vært en ulykke og alle var uskadde og maten fremdeles på lasteplanet!

  Neste morgen skulle jeg vende tilbake til Bulawayo, men Thomas min beste venn og manageren på hotellet hvor jeg har kontor, låste meg inn i rommet mitt å ba meg hvile. Jeg hadde ikke sovet på 4 dager.
Den kvelden lette jeg etter Thomas, men kunne ikke finne ham. Jeg begynte å bli bekymret, men alle sa at nå måtte jeg slutte å bekymre meg slik og hvile.
Neste morgen ble jeg vekket av gråtende kollegaer som sa Thomas og noen flere fra hotellet hadde vært i en bil ulykke. Tilstanden deres var kritisk. Jeg snakket med politiet over telefon, de sa de ikke trodde de ville overleve. Jeg knakk fullstendig sammen. Jeg klarte å få haik og reiste til sykehuset. En person død. Den andre bilen. Thomas og våre overlever. Jeg kom igjen dagen etter. Vi var så glade for at de overlevde. Vi kom med mat. Det var andre som bar ut en kiste den dagen. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Det kunne vært oss som bar kisten ut. Men denne gangen ikke. Vi hadde vært heldige. Etter å ha sett selve ulykkesstedet og bilene som ikke var til å kjenne igjen og ha trodd i flere timer at vi ikke skulle ha vennene våre blant oss lengre, husker vi å alltid gi en klem til hverandre og ikke ta livet for gitt.
  Ved siden av alt annet som skal organiseres med mat, transport, medikamenter osv. Er det vanskelig å si nei til mennesker som trenger hjelp og det er ikke slik at det er åpningstider for SABONA TRUST. Og det nytter ikke hvor jeg er. Det dukker opp folk som enten trenger hjelp i en rettssak, hjelp til medikamenter, mat, lete etter et forsvunnet barn, gatebarn som trenger klær når nettene blir kalde og en kjæreste som lurer på om vi kan ta en dag fri.
Det er slitsomt når søvn blir mangelvare og dagene er fylt med frustrasjoner og tragiske episoder.
Men så er det ikke mye som skal til for å varme et hjerte og påskeleveransen til Dopota gikk fint! De er så glade og har mat på bordet, kan sende barna på skolen og møte en vinter med varme klær!
Jeg har fått besøk fra Norge, Norsk melkesjokolade, ”Røyksopp”, ”Bokhandleren i Kabul”, ” Bergens Fiskesuppe”, masse medikamenter til landsbyen og klemmer fra søstrene mine en etter en. Jeg har tatt meg noen dager fri og har spist lunsj i parken med deilig hvitvin og fått en nydelig bukett med blomster og resepsjonisten på Bercleys Place har uten mitt samtykke sagt at jeg ikke er her og jeg sov til jeg våknet på søndag. Livet er så mange nyanser. Fargene fyller øyeblikkene og akkurat nå føler jeg meg verdens heldigste med nydelige blomster i en vase ved siden av meg og Norsk Melkesjokolade til kaffen. Klokken er åtte mandag morgen, og jeg skal ut å gjøre alt jeg skulle gjøre noen dager siden og den dårlige samvittigheten er fraværende for det kjentes så uendelig godt å ta seg noen dager fri!

Telefonen ringer, må løpe!
Ta vare på dere alle sammen
Masse Klemmer Ynghild