Først og fremst må jeg beklage at både julebrev og januar brev uteble.
Det har bare vært så altfor mye å gjøre, sykehus opphold, men jeg har også vært veldig heldig å motta besøk fra Norge.

Jeg ønsker å takke dere alle for den enorme innsatsen som har hjulpet oss gjennom 2004 som ble et veldig tøft år for oss økonomisk. Vi har strevd med å holde hodet over vannet, i stigende priser og inflasjon, for å prøve å hjelpe flest mulige mennesker og dere har virkelig hjulpet oss så utrolig! Det er fantastisk! Jeg er veldig takknemlig for den innsatsen dere gjør for Sabona og jeg er veldig takknemlig for ALL støtte dere har gitt, som betyr så utrolig mye for mange, mange mennesker her.

På vegne av oss alle; tusen takk for at dere gav liv, håp og oppfyllelse av drømmer i 2004!

Mange mennesker er berørt av deres hjelp og støtte, og de ber meg alltid om å overbringe deres takknemlighet til sine venner i nord.

Dammen ble ferdig og vi har ventet siden oktober på regn slik at den skal fylles opp.
Dessverre har regnet uteblitt og vi frykter en ny tørke og sultkatastrofe.
Vi har plantet mais på markene, men vi frykter at det er forgjeves.

De siste månedene har det vært mange enkeltsaker jeg har prøvd å ta tak i samtidig som vi kjører våre faste prosjekter.
Det kan være opptil tjue mennesker per dag som stikker innom, stopper meg på gaten i byen eller kommer innom landsbyen og trenger akutt hjelp og da er det så vanskelig å si nei.

Det har skjedd en stor utvikling bare de siste årene hvor HIV/AIDS har vært et tabu samtaleemne med en ignoranse og stillhet rundt sykdommen til mer åpenhet rundt temaet, men langt fra nok. De siste tallene viser en gjennomsnittsalder på 33 år i Zimbabwe.
Mange forskjellige teorier har fått bein å gå på, mange er hårreisende og rett og slett livsfarlige for virkelighetsforståelse av viruset.
Teorier om at det er vesten som har spredd viruset for å utrydde afrikanere, at viruset egentlig ikke eksisterer og ikke minst de forskjellige metoder og veier å gå for å bli kvitt sykdommen.
Tre veldig viktige punker som ikke må glemmes og som gjør bekjempelse av HIV/AIDS så utfordrende og krevende i et land som har sitt femte år med sanksjoner er for det første naturreligionen.
Største parten av befolkningen tror at det er forfedrenes ånder som alltid bringer deg lykke eller ulykke, sykdom osv. om de er fornøyde eller misfornøyde. De lever i en sterk pakt i hverdagen med forfedrenes velsignelse som igjen er nærest Skaperen. Det er ikke bare medisin som kan hjelpe mot sykdommer, men man må passe på gjøre sine forfedre fornøyde.
Mange bruker mye penger, tid og energi på å oppsøke medisinmenn, for sykdom er sent fra forfedrene. Samtidig må det også påpekes at klinikker og sykehus har lite å tilby av hjelp.

For det andre så er HIV et virus som kler seg i mange drakter. Med et virus som lammer og dreper immunforsvaret så påfører pasienten seg lettere infeksjoner i kroppen og andre sykdommer som gjør folk rådville i tro om at det er disse andre sykdommene en dør av.
Familien til en aidspasient vil som oftest si at han eller hun døde av malaria, mageinfeksjon eller influensa, som for så vidt er riktig, men til syvende og sist er det AIDS-viruset i kroppen som gjør kroppen til en slagmark med ingen motstandskraft.

For det tredje er det ikke å se bort ifra at 5 år med sanksjoner, et fallende helsevesen, utestengning av hjelpeorganisasjoner som jobber aktivt for å spre informasjon om viruset og forebygging har gitt en absolutt horribel situasjon. Med de fattige som ikke har råd til å kjøpe mat som kroppen desperat trenger eller råd til å gå til legen når infeksjoner i kroppen overskygger viruset og mennesker må bøte med livet for en ganske så uskyldig forkjølelse.
Som jeg skrev overfor har det skjedd noe i løpet av de siste årene. Ja, det snakkes om AIDS, alle har hørt om viruset og absolutt alle er berørt. Fordi hver eneste familie mister en av sine. Hele familier utryddes i en fart som er umenneskelig.
Problemet vi nå står overfor og som jeg smertelig har måttet erfare med ”mine”, er at selv om vi nå kan nå ut og faktisk få folk til å ta HIV-testen og skjønne at med ARV-medisiner kan en kjøpe kostbar tid og leve slik at en ser barna vokse opp, er det som en drøm man så vidt kan ta på.
Jeg hadde endelig overbevist en av mine pasienter som vi kan kalle Robert, som jeg mistenkte og egentlig visste var HIV positiv om å ta en test slik at vi kunne få behandlet ham riktig. Han er far til to, kona døde i fjor. Han tok testen og var positiv. Da vi kjører til det sykehuset som vi har fått opplyst at vi kan få medisiner som er subsidiert av staten(350 kr. i mnd.) fra, får vi beskjed om at ”det er fortiden stor pågang, vennligst vent” – de ante rett og slett ikke når de kunne få de ut.
Med en lang liste av matvarer som er bra for kroppen i hånda, og fem sykehus som sier det samme, ser jeg motet til Robert synke. I løpet av kort tid har jeg vært med på å gi ham beskjeden han fryktet mest og samtidig tatt fra ham alt håp. Noe som skulle bringe ham til hektene igjen og være der for barna, gi ham styrke har i løpet av kort tid blitt en drøm. Et uvirkelig mareritt.
Kampanjer for å få mennesker til å ikke frykte, ta testen og få medisiner, ser ut til å smuldre for mange. Samtidig som Sabona har fantastiske historier om de som har fått medisiner og er på begge ben fra å være liggende, så er situasjonen nå dramatisk.

”Lille venn, kan du høre meg? Vi skal bare inn å ta en sprøyte så er det fort over.” Jeg holder den vesle hånden inntil kinnet mitt og ser inn i øynene hans. Øynene lever av redsel og skriket smerter i hele den vesle kroppen når sprøyten er satt. Den vesle kroppen bærer vi til en seng hvor han utmattet sovner. Legen sier til meg at alt håp er ute når han leser opp resultatene fra prøven, men siden jeg insisterer skal han ringe litt rundt. Problemet er nemlig at dosering for barn finnes ikke. Jeg går med en lapp i hånden til forskjellige farmasøyter. Det er en som kan hjelpe. Jeg viser han sammensetningen av dosering til barn. Den må gis i sirup til barnet. Men de har det ikke her. Kom i morgen.
Jeg kommer tilbake. Ingen ting.
Jeg sier det haster. Han dør uten.
Kom neste uke! Vi har bestilt til deg!
Gleden er stor! Den bestilles fra utlandet!
I mellomtiden holder jeg min lille venns hånd, stryker han på hodet og sier alt skal bli bra. Vi sitter utenfor hytta i landsbyen og jeg forklarer bestefar om sykdommen og at medisinene kommer neste uke. Med medisiner kan vi kanskje få han friskere. Bestefar smiler og er veldig glad. Endelig kommer medisiner. Næringsrik mat er kjøpt inn og jeg setter opp en plan han må følge.
Lille vennen min ser på meg med trøtte øyne og jeg bærer han forsiktig inn i hytta slik at han kan sove. Det smerter i hele kroppen hans når jeg holder den magre kroppen. Skulderbladene sprenger den tynne huden og magen er det eneste som viser seg stor på den lille kroppen, hvor beina ikke kan bære ham.
Jeg visker i øret hans ”lille venn, snart kommer medisiner og det skal bli bra”. Jeg vet at han ikke forstår, for han må se munnen min bevege seg når jeg snakker. Han sovner på stråmatten i hytta.

Neste uke er jeg på plass på apoteket, hvor hyllene skriker.
Mannen i den hvite frakken kommer ut fra bakrommet og noe i ansiktet hans forteller meg at han ikke er glad når han ser meg.
”Beklager, virkelig, jeg beklager, men vi klarer ikke å få tak i medisiner allikevel. De kunne ikke sende. Jeg er virkelig lei meg. Du kan kanskje prøve å reise til Sør Afrika, eller Botswana eller…”
Jeg snur meg raskt, fra å være i gledens dag, er jeg plutselig i tårer.
Jeg har lyst å reise langt bort fra ubarmhjertigheten og håpløsheten.
”6 år sa du? Jeg beklager virkelig.” Mannen i frakken ser på meg, den lange køen av mennesker ser på meg, og de tomme hyllene ser på meg.
Det eneste jeg ser, et sterkt bilde i hodet mitt, min lille seks år gamle venn som er i smerter og jeg hører ordene i hodet mitt, ordene mine som viskes i øret hans” snart får du medisiner og alt blir bra”
Jeg vet at jeg kommer tilbake til landsbyen med et veldig tungt hjerte.
I dette øyeblikk vasker ikke tårene bort smerten. Tårene gjør meg ikke blind for bildet av min lille venn og alle som så sårt trenger disse medisinene vil ikke forsvinne.