Kjære venner,

Først og fremst vil jeg takke for all den støtte dere viste oss da
Bekizitha Sibanda trengte en operasjon. Han er fremdeles innlagt, og etter
flere prøver og skanning har det vist seg å være en av de mest kompliserte tilfeller legene her har sett. En av de franske legene vi snakket med, som behandler Bheki, har uttrykt at det er et veldig sjeldent tilfelle verden over. En komplisert operasjon, men Bheki smiler og er veldig optimistisk og glad for å endelig bli sett og få hjelp.

Vi trenger fremdeles støtte da operasjonen er mye mer krevende og kostbar enn først antatt. Dere kan lese mer om hans situasjon og rapport fra oppfølgingen på forsiden av http://www.sabona.no

Igjen tusen takk for all hjelp!

Jeg kom hjem til Norge en kort tur i mars for å delta på “Stand - up Aid”.
Det var virkelig en suksess og en flott kveld!

Fantastisk at så mange av dere møtte opp og en stor takk til arrangør og
komikere for en verdifull jobb! Igjen en innsamling som gav mange barn
muligheten til å fortsette på skolen dette året. Dette har betydd enormt
for oss! Vi fikk også over 40 nye faddere!

Vi nyter vårt nye kontor i Bulawayo, nærmeste by, etter nærmere ett år
på venteliste og med mesteparten av businessen gjort på gatehjørner og kafeer.
Endelig! Et sted hvor pasienter fra landsbygda kan overnatte, jentene kan
jobbe ordenlig i fred og ro, og et sted å sove når jeg kommer fra
landsbyen. Og endelig kan jeg få gitt opplæring og fordele kontorets
oppgaver som jeg har vært så alene om!

Jeg vendte tilbake til Zimbabwe og til min lille venns bortgang med flere.
Det gjorde vondt. Det er alltid vondt, men likeledes hverdagen her. Og vi må videre.
Vi må se fremover, og selv om det betyr å se forbi mye av det som kommer, skimter vi det bakom der - drømmen vår - . For vi går et meget tøft år i møte.

Regntiden er snart slutt, uten regn. Landet har 60 000 tonn mais (landets
hovednæringsmiddel) igjen for resten av året,  og det trengs 120 000 tonn mais til å fø befolkningen pr måned, står det å lese i landets aviser.
I butikkhyllene er det sakte men sikkert tomt for sukker, olje, mel og andre basisvarer. Hver morgen jeg er i Bulawayo rusler jeg fra kontoret til byen og ser de hundremeter lange bensinkøene bli km lange mens desperasjonen hos folket vokser. Flere netter soves i bilen i kø i påvente av bensin.

Ingen vet hva som venter oss, men vi leser at i Harare blir ikke søppelet lengre hentet,  vann er stengt av i flere bydeler og folk kjøper brønnvann
til opptil 3 kroner literen utenfor hovedstaden. Om du tjener knappe 700
kroner i mnd, sier det alt.

Skolene har åpnet etter ferien og flere skolebarn blir sett i gatene fordi
foreldre eller slekt ikke har råd til å betale skolepenger som igjen har
steget, til et nivå ingen trodde var mulig.

Venninnen min “Anna” som er HIV positiv har akkurat vært hos legen, og med tårer i øynene forteller hun at vi er rådet til å kjøpe medisinene hun
trenger hver mnd, for hele resten av året, for legen tror ikke at vi kommer til å få mer medisiner inn i landet. Han har visst nok, om vi bare kjøper nå. Hun stotrer frem noe om at USA har visst allikevel krevd en høyere sum for medisinene og at Zimbabwe ikke har råd.

Innimellom skrus elektrisiteten av på på alle mulige tidspunkt. Som oftest
når folk har kommet hjem og står midt i middagen, eller på dagtid i
industri-området, når maskinene skal produsere. Vi skylder for bensin til
Liberia, elektrisitet til Sør og Gud vet hva til Zambia og Sør Afrika.

Og det er mange, mange grunner, både i innland og utland som gir oss denne hverdagen.

Innimellom deilige solnedganger, smil og latter, modne mangoer, store røde blomster på trærne og fuglekvitter, er det stort sett tungt.

Heldigvis har vi et deilig kontor, vi har vann i springen her, donasjoner
har kommet inn til både kontorpult, noen stoler, og kjøkkenutstyr. Vi
fikk gjennomført arbeidsmøte her og tok imot tre styremedlemmer fra Norge.
Tepper hadde de med fra IKEA slik at gulvet ikke ble for kaldt for gjester
og arbeidsgruppa å sove på! De var overveldet når de kom den lange reisen fra Dopota, landsbyen, og så at vi nå hadde fått et kontor! Vi har mye å være glade for!

Men det er vanskelig å skulle være en hjelper når det ikke er noe sted å
fylle på krukken! Inspirasjon og energi. Når verden rundt oss er vanskelig.
Vi prøver så godt vi kan å holde motet oppe, og dere derhjemme er
den største grunnen til at vi klarer det, for dere gir oss muligheten til å hjelpe.
Dere gir oss håpet om å kunne løfte foten til å bli et neste skritt.
Dere er med på å realisere drømmen vår, at vi skal kunne hjelpe,
bidra til utvikling og fremgang.

I en slik vanskelig periode ønsker jeg å takke dere for alle støttende ord
og tanker, for den økonomiske hjelpen som gjør det mulig for oss å
fortsette og at dere ser oss.

For vi føler oss ikke alene, vi vet at dere er der med oss hele veien.
Og at vi er sammen om dette.
Tusen takk!
Ynghild