Det er uroligheter opp mot valget, stor matmangel og for mye regn som har tatt livet av avlingene. Det sies: “It never rains for the poor, it only pours”. Det er en begredelig situasjon, det er sannheten, vi kan ikke si annet.

Menneskene i Zimbabwe trenger håp for å holde ut. Det var en hel middelklasse: mennesker som har vært vant til å kunne sende barna sine på skolen, ha en jobb å gå til, ha muligheten til å sette middag på bordet - de tjente ikke mye, de levde på litt over en dollar om dagen, de hadde ikke mye, men nå er de fratatt alt.
Depresjonen er den vanskeligste kampen å kjempe mot. For når det ikke finnes mat, når du ikke kan lenger sende barna på skolen, når du ikke vet hvor dette skal ende, så mister du håpet på fremtiden.

I dag er det svimlende inflasjonstall 100 580% i januar fra 66 212% i desember. Uavhengige analyser sier det er nærmere 150 000%. Verdens høyeste inflasjon mot Irak på 2. plass med 60% inflasjon er det å lese i The Guardian. Det sier sitt.

Prisen på matvarer steg med 80 000% bare fra desember i fjor. For å illustrere galskapen: prisen på kylling steg med 236 000% på et år. Den zimbabwiske valuta er verdiløs.

Sabona sine ansatte må reise ut av landet for å kjøpe mat. Det finnes ikke mat i butikkhyllene. De skriver i hvert avsnitt i rapporten for 2007 hvor vanskelig det har vært å planlegge, budsjettere og å gjennomføre.

Det har alltid tatt tid i Afrika. Men i Zimbabwe så er det en ekstra påkjenning for tålmodigheten nå. Vi kan vente mange måneder på levering av sement. Vi kan være i en viktig prosess i utlevering av medisiner, måneder med arbeid som stopper helt opp fordi vi mister vår viktigste og eneste samarbeidspartner som er igjen i helsevesenet - fordi hun har reist ut av landet for å finne et levebrød.

Lærere, leger og sykepleiere flykter landet i store tall. De har jobbet i flere år nå, hvor lønna ikke engang strekker til transport til og fra jobben. Flere skoler klarer ikke å operere - det finnes ikke lengre lærere til å undervise. Fremtiden - barna - sitter igjen som de store taperne.

Sabona tar små vanskelige skritt om gangen, stille skritt under valgperioden, vi makter å holde hjulene i gang, mens vi venter på endring. Det er vanskelig. Nye prosjekter er på vent og tålmodigheten strekkes i takt med inflasjonen og pristigning. Sabona sammen med lokalbefolkningen håper det vil endre seg snart.

Det trengs håp. Flere skaper håp - Matias og Espen som haiket fra Kapp til Kapp reiste innom landsbyen i Zimbabwe og ennå så snakker alle i landsbyen om de gale gutta som haiket fra Norge og gjennom hele Afrika, uten penger for Sabona! Alle er målløse!

De nådde frem til Afrikas sørligste punkt, Kapp Agulhas etter 18.915 km den 14. februar - og samlet inn 215 150 kroner til Sabona! Se deres utrolige reise på http://www.haiketur.no Firmaene som sponset kroner pr kilometer var:

Tusen takk til gutta, firmaene som sponset turen og alle dere som støtter vårt arbeide og gir håp til lokalbefolkningen i Zimbabwe!
Hilsen Ynghild