Kjære Venner!

På vegne av våre venner i Zimbabwe og i Sabona så vil jeg overbringe deres takknemlighet. De vet de har venner i Norge som tenker på dem og som prøver å lette deres hverdag.

Fuglene kvitrer og sola varmer oss og alle hjerter gleder seg til noen fridager i påsken! Og for et vær! Mange kjenner energien vende tilbake. Lykken av å se blomstene spire og smil i ansiktene!

Men jeg vet mange av oss har også tunge stunder. Utfordringer, sorg og indre stress og uro som ofte føles for tungt å bære. Vi føler oss maktesløse. Sårbare og redde. Noen er alvorlig syke. Noen har mistet sin kjære, en kamerat, eller en datter, en de skulle ønsket å gå våren i møte med. Uansett hva vi bærer kan våren være tung å gå i møte.

Noen ganger syns jeg det er vanskelig å formidle det som skjer langt borte fra Norge. Ofte tenker jeg at vi er så like, vi bærer et liv alle sammen som vi ønsker å forvalte på en best mulig måte. For oss selv og barna våre. Våre nærmeste. Selv om utgangspunktet er svært ulikt, er det den samme maktesløsheten en føler når ytre faktorer gir indre uro. I dagens Zimbabwe sliter de fleste med å sovne om kvelden. For bekymringene for morgendagen er så tunge å skyve bort.

I Zimbabwe er det mye som skjer. Jeg sendte ut en rapport for noen måneder siden til dere, og situasjonen forverres dag for dag. (den ligger ikke ute på nett, men kan sendes ved forespørsel).

Det er vanskelig å være positiv når så mange har det vondt. Dette året vil bli et svært vanskelig år for menneskene i Zimbabwe. Det er med sikkerhet at den største delen av befolkningen vil ha mat mangel. Det kom ikke nok regn i år heller og det vil bli erklært sultkatastrofe, for allerede har store områder i landet ikke tilgang på mat. I tillegg er den politiske og økonomiske situasjonen i Zimbabwe så katastrofal, som gjør en sultkatastrofe ekstrem.

Sabona har etter mange år med matutdeling og drift av matstasjoner kompetanse for å få mat frem til de som trenger det, uten at det går i hendene på grådige politikere som bruker det som et maktmiddel. Pr. dags dato har Sabona ingen midler til å gå igang med matleveranser, men vi håper sterkt på at vi skal få inn midler slik at vi får mat ut til folket.

Sabona prøver så godt de kan å holde hjulene i gang. Men det er utrolig vanskelig med et stramt budsjett og priser som stiger hver eneste dag.

Med Sabona-staben gikk vi igjennom hvert enkelt prosjekt; hva vi hadde fått til, hva som ikke var blitt gjort og utfordringene vi møter. Fordi situasjonen endrer seg dag for dag i Zimbabwe, må vi forholde oss fleksible til hvilken som helst planlegging vi gjør. En ting vi klarte å se var at vi får til noe, og det nytter. Begrensningene som er pålagt oss, skal ikke stoppe oss. Men det har aldri vært så vanskelig å operere i Zimbabwe som i dag.

I år har vi en utfordring med fadderordningen, da prisene stiger hver eneste dag. Vi har prioritert skrivebøker, fremfor skoleuniformer i begynnelsen av året for at skolen skal fremdeles klare å operere. Ellers måtte de stenge. Men i løpet av de to første terminene har vi et håp om at alle har uniformer. Prisene på skrivebøker er dyrere enn i Norge og vanskelige å oppdrive.

Problemer med å skaffe materiale til uniformer som sygruppen trenger er en utfordring da det ikke finnes mer i landet. I det bestillingen blir gjort er prisene steget når eller om det endelig blir levert. Dette gjelder alle varer.

Sygruppen er snart ferdig med verkstedet sitt og de er så stolte! De har gjort alt selv fra grunnen av. Laget mange tusen mursteiner, brent dem, båret hundrevis av sement sekker fra hoved veien, gått kilometer på kilometer med de i solsteiken gjennom bushen, mens de har sunget og fått hjelp av en murer til å bygge en stor tre roms verksted. Kuttet til store påler, oljet de inn for å holde termittene borte og kuttet det fineste gress nede ved Gwaii elven i over 400 bundler og fått en gress - taklegger til å legge det fineste taket som vil vare i mange ti år. Sygruppa har inspirert mange. 3 nye grupper tar form og mennene ønsker også å starte sin gruppe! De er nemlig grønne av misunnelse! Men mest av alt; utrolig stolte av hva kvinnene deres har fått til!

Vi har dessverre også fått inn fler av barna fra fadderordningen inn i hjelpefondet som er HIV positive. Det har vært veldig tungt. De får nå oppfølging og hjelp. Det er barn som har blitt utsatt for seksuelle overgrep. Vi gikk straks igang med å forme en kommittee som skal ha ansvaret for å organisere informasjonsmøter med foreldre og barn, samt hele landsbyer. Politiet og andre fra barnerettighetsorganisasjoner er kalt inn for å gi ut informasjon. Det er mange på landsbygda i Zimbabwe som ikke kjenner til barne og kvinnerettighetene. Det er fremdeles gamle ritualer og tradisjoner som ikke beskytter barna, og det er en utfordring å endre. Men Zimbabwe har også et rettssystem parallelt med det tradisjonelle som skal beskytte barna. Sabona-representantene er en av deres egne. Vi ser at det er veien å gå, når rettsystemet er så fjernt fra det tradisjonelle. Dette er prioritet nummer en nå i hjelpefondet. Samt så følger vi opp alle de som allerede er knyttet til hjelpefondet.

Det har skjedd store endringer bare det siste året, etter at vi har holdt workshops på HIV/AIDS. Flere har testet seg, stått frem og får behandling. Dette er et STORT steg videre i kampen mot AIDS. De får delt ut hver måned næringrik mat og får oppfølging til sykehus en gang i måneden.

De 5 grønnsakshagene driftes og gir næringsrik mat til pasientene. Vi hadde problemer med fler av brønnene våre og det har vært store utforinger med å skaffe penger til reperasjoner, samt finne de som kan gjøre det. Vi har en rørlegger som dekker hele provinsen. Det kan ta uker før han dukker opp. Vi ønsker nå å utdanne noen av våre egne som vil ha ansvar for vårt område.

Hjelpefondet er en av våre største prosjekter og våre representanter i hjelpefondet gjør en fantastisk jobb! De går på hjemmebesøk til alle pasientene med mat. Gir rådgivning og hjelper dem med å forbedre den situasjonen de er i. Det er mange historier.

“Anita er en vakker jente, 22 år gammel, alene med to barn.
Da jeg kom til Dopota for 7 år siden var Anita den peneste jenta som gutta svermet rundt. Hun hadde en trillende latter, smilehull, store brune øyne og glimt i øyet.

Jeg så hvilken fantastisk jobb de gjør og jeg foreviget bilde på netthinnen av de to som holdt rundt hverandre utenfor hytta med to små barn som løp etter hverandre på plassen. Vi gikk den lange veien gjennom bushen til neste hjemmebesøk i stekende sol. De hadde knyttet et et sterkt bånd og solidaritet, barmhjertighet og empati var virkelig tilstede. Jeg så hvor stolt og glad vår Sabona-representant var. Det gjorde meg lykkelig!”