Det er aids-dagen i dag. En viktig dag. På en av skolene jeg besøkte for noen uker siden er 75% av barna foreldreløse. Aids-epidemien herjer og dette året har vært ekstremt tungt for de aller fleste som gravlegger sine kjære med bare uker og måneders mellomrom. Dette innlegget er skrevet til minne om 4 år gamle Whyne, Anna, Charles, mammaen til Patric og alle mine venner som har bøtet med livet for aidsviruset, som bærer det i seg og til alle som dør hver dag uten å ha tilgang eller råd til medisiner eller næringsrik mat.

Jeg skriver dette i fortvilelse, en kveld, etter å ha mottatt 2 dødsbudskap for dagen. En av mine beste venninner har turt å teste seg, hun er Hiv-positiv, kone og mor til to. En av gateguttene som lurer på hvordan jeg feirer jul og nyttår hjemme, om vi var heldige å få brød og smør til jul.
En zimbabwer som ikke kan tro at det finnes tuberkulosevaksine, for det dør jo mennesker hver dag av tuberkulose her. Hans datter døde av tuberkulose i fjor.
Jeg må vise ham BCG-arret mitt for at han skal tro meg.
- ”Hvorfor finnes den ikke her?”

GRÅDIGE SKRITT SETTER SINE FOTSPOR SÅ DET GJØR VONDT

Jeg satt med lokalavisen for noen uker siden, et par dager gammel, vel og merke, og leste fra utenriks: at Bush har vunnet valget, og at han må sette enda tydeligere fotspor. Osama Bin Laden har vist sitt kjente ansikt igjen, i tilfelle vi hadde glemt ham og fra innenriks: hvorfor nye farmere i Zimbabwe ikke får maisen til å gro – hvordan vi kan lære å så frøet riktig. En lang avhandling om hvorfor Mrs. Moyo ikke helt får det til å gro.
Jeg tenker at det egentlig ikke er mye som skiller disse tre artiklene jeg leser. 
Fotspor.
Frøet setter også sine fotspor fra røttene som graver seg ned i jorda, gror, blir plukket og helt frem til den ligger på tallerkenen i form av for eksempel en maiskolbe. Den gir oss styrke til å sette våre fotspor.

En flytende sky beveger seg sakte mot en annen og vi drømmer om regn, men regntiden er ennå fraværende.
Noen lette regnskyll har gitt oss en etterlengtet lukt av våt jord, og den tørste jorda ble i noen øyeblikk dynket til en mørkere rød farge og den lettkornede sanden får små bølger i seg. Regnets fotspor er lett gjenskjennelige.

En angst inntyllet i menneskekropper vandrer dit de må vandre, til vannhullet, til brønnen, til hjemmet, til jobben, til klinikken, til graven, alle bærende på det samme spørsmålet; hvordan skal jeg klare neste dag? Hvordan skal jeg fø barna mine, hvordan skal jeg få endene til å møtes?
Alle prøver med sine skritt, noen lette, de fleste med slepende, seige skritt. Altfor mange døende skritt.
Noen skritt er så utrolig snille, de kan gå mange mil for å hjelpe, noen er korrupte, noen grådige, noen skritt er sørgelige, de bærer kiste etter kiste med sine kjære, noen skritt er glade, noen ydmykende, noen så altfor tunge.

Noen historier er så tunge å bære at skrittene setter dype fotspor i moder jord. Og i meg når jeg lytter til de, ser smerten i øynene og kjenner det i hjertet. Jeg kan fortelle om et menneske jeg kjenner som bærer tungt, til en venn og jeg ser det smerter slik som i meg. Et tydeligere fotspor er satt.

Moder jord masseres av alle slags skritt. Men moder jord har smerter i kroppen, flere steder.
For noen legger våpen i hennes hender, noen legger de tyngste steinene på hennes skuldre og noen blender hennes øyne med likegyldighet.
Hun bærer alle menneskers sorger og på noen steder er det mer vondt enn andre steder. Hun ønsker å tvinge øynene til å se, slik at det skjer en handling, men likegyldigheten er større en noen sinne for giften av grådighet, likegyldighet og overflod har gjort henne avhenging.

Det er som kreft, en dødssykdom som herjer i hennes kropp, med ledere som sender sine soldater for å drepe. Kroppen er avhenging av medisinen nå, cellegiften – likegyldigheten.

La oss drikke mer av den døyvende ”vinen”! La oss døyve smerten!
Se på flere ”reality” – serier,( for det er jo virkeligheten), hvordan noen kan overleve på en øde øy, hvordan de rike har det, hvordan dverger og andre kan finne sin livs kjærlighet og få en million dollar!
- Kjøpe neste høstkolleksjon! Kjøpe klær! Kaste klær! La oss bytte ut sofaen som vi kjøpte i 2000, den er umoderne! La oss fylle moder jords etterlengtede graver med alt det vi ikke trenger! La oss kjøpe ny telefon! En ny en på markedet! La oss være soldater av likegyldigheten! La oss ledes av våre store ledere, markedskreftene og grådighetskulturen!
“Må ha det, bare må ha det” Må ha den nye buksa, de skoene, den telefonen, den parfymen, den kremen som gjør meg ung!

La oss finne oss i å være enige med opplysningskulturen vår; der overskriftene er så fete at det ikke er rom for tekst. –”Jeg leste det i dag!”

La oss si oss enige at alle amerikanere er dumme, palestinere, israelere, afrikanere, ja egentlig alle! For vi vet nemlig best!
La oss si at alle innvandrere er lovbrytere og de kan ikke noe for det, for der de kommer fra er det ingen lov og orden! Vi har ikke vært i hjemlandet deres, men Herregud - de ser jo klin gærne ut hele gjengen fra de reportasjene vi har sett på tv!
La oss si det er ingenting vi kan gjøre for å forandre verdens situasjon når folket selv velger Bush og andre sultne ledere! La oss ikke bry oss om at de fattige får utdelt gen-manipulert frø til dyrking fra hjelpeorganisasjoner, la oss gi stemmene våre til de store selskapene slik at de kan bli enda større på bekostning av de fattige! La oss ikke tenke på hvem som tjener på kriger verden over, for kanskje det angår oss!
La andre tenke for oss! Vi trenger ikke lenger å bruke tid på å opplyses! En mindre ting å tenke på! Mer tid i vår stressende hverdag! La oss dulle oss selv inn i å elske oss selv mer og ha det bedre med oss selv og vårt hjem, ved å lære om ”liksom–buddhisme” og ”liksom–universet” med dens lette vei til å bli et godt menneske og hvordan tjene penger fortest mulig!
For det er lett å glemme, at essensen og budskapet i gammel lærdom som kommer i nye opplag hver dag er å se andre som en del av deg selv! Men det er ikke så viktig, for det er vanskelig å skulle lære å se andre, det er lettere slå ned øynene slik at vi ikke tar inn all verdens smerter, for det gjør for vondt! Det er lettere å velge at den skal styrke oss til å oppfylle alle våre ønsker! Gi oss fred i sinnet og åpne nye dører til selvrealisering! Vi kan selvrealisere oss! Få alle våre drømmer oppfylt, bare vi selvrealiserer oss godt nok! Oss selv! Vi trenger ikke resten av moder jords gærne og sultne innbyggere på lag, vi trenger bare oss selv!
Jeg er, jeg er i sentrum, jeget. Jeg trenger ingen andre!
La oss bruke milliarder på fyrverkeri for å feire at vi går inn i et nytt år med mer grådighet og fjernere fra løfte vårt om å utrydde fattigdom! 1,2 milliarder mennesker som lever i ekstrem fattigdom! La oss la vær å tenke og bare nyte alle fargene på himmelen som spruter usynlige matpakker til alle de som sulter! La se de store matpakkene fylt med alle råvarer falle mot bakken og bli forvandlet til en pinne og et tomt hylster! Som dukker frem når snøen smelter om våren.
1,2 milliarder mennesker som lever i ekstrem fattigdom!
La oss kaste smuler på gulvet til de! La oss le med likegyldighetens munn og vise moder jord våre muskler! Vi kan bære alle goder vi trenger! Vi kan bære helt til vår egen dørstokk!
For Guds skyld, vi har jo jobbet hardt dette året, hvorfor skal vi ikke kunne nyte, uten dårlig samvittighet?
Vi har jo lært at det siste som hjelper er nettopp det, og at vi heller bør nyte i fulle dag det livet vi har fått tildelt. Ikke: ”Spis opp maten din, tenk på de sultne barna i Afrika” for det hjelper ikke.

”Verden trenger ikke dårlig samvittighet. Verden trenger rettferdighet.”

”Vi kan ikke gå til fred. Veien vi går er fred.” Sitat: Thich Nhat Hanh.
Skrittene vi går må være i fred og dermed i rettferdighet.

Desmond Tutu har prøvd å forklare et afrikansk ordtak til engelsk:
”Obunto Botho” –”the essence of being human”
”essensen av å være menneske”
Man vet når det er der og når det er fraværende.
Vi kan ikke være menneske uten andre mennesker. Og vi er mennesker for å være gode mot andre mennesker. Den ser at min humanitet er bundet opp i din og derfor er vi ett. Vise respekt, hjelpe og tjene. Gi andre hva de trenger for å gå skrittene i fred.
Ved å gi andre mennesker hva de trenger, gir vi også oss selv det vi trenger. For vi kan ikke være menneske uten andre mennesker.

Når vi sår et frø, må vi vite hvordan vi skal behandle det for at det skal gro. Alt vi gjør, har en betydning, ned til den minste detalj. Overvanner vi? Får planten for lite vann?
Tar vi vare på planten vår vil den ta næringen å gro.

Vi har en humanitær plikt mot våre medmennesker og moder jord å begynne å ta riktige valg.

Som i gamle dager kjøpte man fra varer fra landhandleriet. Man kjente hvem man handlet fra. Var muligheten der, så kjøpte man ikke ost og melk fra gårdseieren som skapte misnøye, men valgte han hyggelige som pleide å slå av en hyggelig prat. Han som hadde kona som pleide å strikke sokker til bestemora di.
Hvis vi ønsker, orker og tror, kan vi alle velge. Velge hvor vi handler, hva vi støtter og hvorfor.
Vi må begynne å bry oss. For det angår oss og det angår de menneskene i verden vi ønsker å hjelpe.
Alle våre skritt er i fred. Alle våre fotspor er et tydelig merke. Og vi, den lille promille som er født til TB-vaksiner, mat på bordet, bensin i pumpa, brød i skapet og sykebil som henter deg om du er syk, tilgang på bøker, avis, informasjon og kunnskap kan velge å velge skrittene våre.
Hvis vi ser andre som oss selv kan vi også begynne å stille spørsmålet:
”Hvorfor måtte min datter dø av tuberkulose?”

Vi kan velge bort likegyldighetens slør, vi kan la vær fylle moder jords graver med bruk og kast-mentaliteten vår. Vi kan velge.

Vi kan velge bort likegyldigheten.