Fra Reisebrev 6, 2004:
“En av mine beste venninner ringer meg en morgen for å avlyse enda en avtale.
Hun er gift, har to barn og jobber som lærer. Vi kan kalle henne Anna.
Sist vi møttes hadde vi ikke sett hverandre på lenge og bestemte oss for å prøve å holde kontakten selv om vi bor veldig langt fra hverandre.”

Kjære venner,
Jula har nærmet seg med storskritt. For mange av oss var vi midt i den i slutten av november. Med juleforberedelser på jobben, oppgaver som skal være ferdige til jul, barnehagens julearrangementer eller bare den veldig kalde vinteren som jagde oss bokstavelig talt rett inn i julestua.
2 -åringen peker på juletrær hele veien til barnehagen, synger julesanger eller snakker om nisser og pepperkaker i butikken eller i selskap hos tante. Enten så holder man på med julesalg og selger jul, handle jul, produsere jul eller komme i mål med regnskapet til jul. Dagene telles hurtigere uti desember, tiden flyr og kontrollen over julegavelister og andre lister er enten under mer kontroll eller like lite under kontroll som i fjor.

“Før hun gikk inn til legen hadde jeg sett en uro og fortvilelse i ansiktet hennes, da jeg hadde sagt at hun måtte stå på kravet om å få nye medisiner og få tatt blodprøver(noe du må trygle og be om, for her er det dyrt med den slags). Jeg blir sittende i omlag 30 minutter, med den lange listen av ting jeg skal gjøre.”

Julejaget står ikke i å utføre, gjennomføre eller å være i. For mange så holder det bare å tenke på å holde hodet over vannet. I år igjen. Dessverre.
Men også mange klarer å lire av seg, bli mer ettergivne for egne og andres forventninger. Mange klarer også å bare nyte. Nyte snøen. Sola. Vin og peis. Familieselskaper og familie selskaper. Jaget i butikkene og man selv har helt roen. Liksom! Og mange lengter etter de deiligste barndomsminner. Og prøver i år igjen - å skape akkurat den følelsen.

Mange har også en tung jul å gå i møte. Tiden endrer seg. Mennesker som er umistelige har gått bort. Noen skal feire jula på aldershjem, noen på sykehus og andre skal feire alene. Uten sin kjære. Uten sin mamma eller pappa.
Jula er en spesiell tid som binder minner, tradisjoner og nærhet sammen.
Jula er litt sånn.  Vi kjemper en liten kamp om å komme i mål med husvask, 7 slag, julegaveinnkjøp. Jobb og andre ting som skal gjøres ferdig i løpet av året og før man vet ordet av det, så er man i mål! Julekvelden kommer uansett.
Når det kommer til stykket, så vet vi, hva som betyr noe. Det er å være med våre kjære.

“Jeg er halvveis i huskelista, og ifølge den er klokka blitt åtte på kvelden. I det jeg skal sende reisebrev hjem, står Anna foran meg. De er ikke ferdige enda og jeg spør henne om det er greit at jeg sjekker en butikk for å fakse og kommer tilbake om en halvtime. Hun følger meg ut og vi går oppover gaten. Jeg spør om de får til å få skaffet mannen hennes flere medisiner.
“Er legen ok? Hører han på deg? Anna, du er nødt til å kreve at han hører på deg. Hvor lenge har mannen din vært syk nå? Hva sier han at det er?”
Anna sier at mannen hennes har vært syk i et år nå, og at det virker ikke som om legene bryr seg.
Det går en støkk gjennom meg og jeg vet. Jeg vet at Anna vet også. Hun er redd.”

I året som har gått så har jeg utallige ganger erfart hvor skjørt livet er. I Zimbabwe så oppleves det oftere. Hver eneste dag blir man påmint om hvor verdifullt det å leve er. For det er ingen selvfølge.  Her hjemme så oppleves det like sterkt, brutalt, vondt og ufattelig når vi mister noen vi er glade i. Savnet. En tung smerte, som bare er tung. Etter hvert omfavner savnet smerten og den blir utholdelig og til å leve med. Tungt.

“Vi har trukket oss in i et smug, slik at vi kan prate. Vi står oppå en haug med sand og sola steker. Det lukter nybakt brød fra en restaurant i nærheten.
Akkurat da løftes det et slør av fortielse og hemmeligheter og øynene til Anna fylles med tårer. “Yngi, hva om det er AIDS? Det ser jo slik ut, jeg vet jo det. Jeg kan bare ikke tro det. Hva om jeg er smittet? Hva med barna mine? Hva om det er …” Hun lar setningen henge i lufta og jeg vet ikke hva jeg skal tro lenger.
Jeg sier at vi ikke kan vite noe for sikkert før vi har tatt tester. Vi må først ta tester, derfra går vi videre. Jeg holder rundt henne og hun hulker. Brått tørker hun tårene, retter seg opp og sier hun må tilbake. Ikke et ord til noen! Nei, jeg lover.”

Det handler like mye om at året skal være omme. Vi skal starte ett nytt år med blanke ark. Og det kan vi! Blanke ark er alltid en fin ting. Uansett. Det betyr at man våkner hver eneste dag uten å pålegge seg ytre press, finne sin ro og finne sin vei. For den kommer! Og ingen ytre press er verd. Hvis det viktigste er å leve så kommer alt det andre i bonus. Kanskje vi da klarer å se vannet fra springen som en bonus, noe som vi kan være takknemlig for?

“Jeg ser redselen hos dem begge. Jeg har det ikke så bra resten av dagen og dropper å besøke internettkaféen. Gjør alt jeg må på lista og tenker mest på hvordan Anna har det og hvordan jeg best kan hjelpe henne igjennom de årene som kommer. Men jeg håper i det lengste at vi kan få til en test i neste uke og kanskje det er et annet svar.
Men innerst inne vet jeg jo at det ikke er det.
Da gråter jeg.””

For 2 år siden døde mannen til Anna. I dag ligger Anna på sykehus. De to barna hennes er ved hennes side. Jeg sendte melding til Anna i kveld. “Hvordan er det med deg? Du er i våre tanker og vi ber for deg - hele tiden. Hva ønsker barna seg til jul?”
Datteren på 13 år svarer meg noen timer senere:
“Hei Yngi, mamma sover. eller hun er for svimmel til å svare, derfor svarer jeg. Jeg ønsket meg fine klær i julegave. Men du vet. Mammaen min kan kanskje svare deg i morgen. Takk for at dere tenker på mamma.”