Kjære venner,

Livet er en gave.

En gave vi blir gitt hver dag.

Mange i Zimbabwe har lest om den Arbaiske vår, de har lest om Mugabes hyppige sykebesøk i Asia og den økonomiske krisen i Europa. Like mye som våre venner bekymrer seg for at frøet de planter skal spire og gi mat, så ser de også utover sine landegrenser.

Det er 12 år siden jeg reiste til Zimbabwe som ble mitt hjem i 7 år. En liten landsby. Mitt hjem. Fylt med Kaliharisand, svette smil og fantastiske mennesker. Utrolige venner.

Norge er mitt hjem. Fylt med fjell, fjorder, den vakreste natur, min familie og mine kjæreste venner, min mann og min datter. Et land ingen ville tro var mulig at eksisterte. Et land fylt med rikdom til randen. Vi nordmenn skal tilsammen bruke over 50 milliarder på jula bare i desember.

Lite eller ingenting minner mine to hjem om hverandre.
Naturens og menneskenes rikdom kan minne om hverandre, men mellom hjemmet mitt, landsbyen Dopota, og mitt hjem i Oslo, er det ikke mye i speilbildet som er likt.

Ett sted er det ubegrenset med vann. Til matlaging som til vask.
I butikkene kan vi velge med eller uten kullsyre. Med fersken eller ikke. Med fruktsukker eller annet søtningsstoff. Store dusjhoder, små dusjhoder, uendelige sortimenter av fliser til det nye badet. Vann så det renner over.
I det andre hjemmet må vi hente vann. Bære langt. Noen av oss er helt uten vann. Lenge. Og blir syke, for da drikker man skittent vann. For å overleve.
Ennå kan jeg spare vannet i glasset jeg har fylt fordi jeg lenge levde med at ingen dråpe skulle gå til spille.
Mat så det bugner over. 24 timer i døgnet.
Jeg tror jeg telte over 45 brød sist jeg handlet på Meny.

Jeg har opplevd å fryse i Norge. Stort sett min egen feil. I Zimbabwe har jeg opplevd å FRYSE. Når vinteren treffer Zimbabwe og vi er uten ordentlige ulltepper eller varmekilder i en hytte av leire og strå, da er det bitende kaldt å ligge på gulvet.

I mitt ene hjem har vi fraser som “Det er viktig at barnet blir eksponert og introdusert til mange forskjellige matvarer og variert kosthold fra de er små”.
I mitt andre hjem har ungene kun spist sadza (laget av maismel) og en og annen grønnsak. Eller et kyllingbein ved store anledninger. Også har vi nøtter. Masse nøtter.

Smør

I fjor var det en dag jeg våknet til fryste rør i vårt gamle hus. Jeg måtte smelte snø i kjeler og hente vann i bøtter fra barnehagen. Da fikk jeg en gjenkjennende følelse. Jeg tror ikke jeg hadde smilt så bredt på lenge.

Nå er det smørmangel. Da jeg gikk inn i butikken vår og så noen hyllerader tomme, følte jeg meg plutselig mer hjemme i Kiwibutikken. Selv om jeg gjerne skulle hatt smør der jeg gikk tomhendt hjem. Det ga et smil, det også. Å ikke oppleve den umiddelbare tilfredstillelsen som jeg ofte har hver eneste dag i vårt land.

23 juli
“Sabona knows my grandmother. She asked me to find you norwegian people and say she is praying for you. Please may you help me to convey the message to everyone; We are praying for you and crying for the children”
- Mattew

“Jul med din glede og barnlige lyst”
Så kom jula på kjerringa igjen og alle hjerter gleder seg.
Jeg er en av de som elsker julen. Og jula kommer stort sett på denne kjerringa.

Det er tid for å skape magi, ro, kos og ettertanke. Og den etterstreber vi hvert år.

Vi ønsker magien inn i vårt hjerte med “Tre nøtter til Askepott”, lukten av nellik, røkelse og julemiddagen på komfyren fyller huset med en magisk tung, deilig duft.

I år skal vi klare det bedre. Ikke noe stress, ferdig tidlig med julehandlingen, alt i hus og vi skal være snille mot menn, koner, barn og bare være oss. Det er etter stresset med jobb, husvask, vindusvask, kakebaking(ikke 7 sorter, men likevel), grøtfest, og alle julebord at det likevel alltid blir julaften. Magien senker seg, lys tennes og barnas øyne gløder.

Likevel opplever mange ensomhet i jula, ikke stillhet og ettertanke. En overdøvende ensomhet i et smertefullt jag. I blinkende lys, en påtrengende stillhet. I en bråkete tid som gjør det sterkt ensomt.

I Zimbabwe gleder barna seg til julen fordi det er en spesiell høytid, hvor det vanker et festmåltid og gaver. For noen. Men selv om intensjonen er den samme, så kan de aller færreste zimbabwere sammenlikne sin jul med vår overflod.

Men i våre forskjellige verdener finner jeg like mange likheter, men på et annet plan; Kjærligheten. Troen. Håpet. Gleden. Omsorgen. Bekymringen og Solidariteten. Den oppriktige gleden er lik! Latteren etter en svært dårlig vits er lik! Humor og glede. Kjærligheten til våre nærmeste er lik. Bekymringene for våre barn eller våre foreldre i sykdom er lik.

23.juli 04:01
“Are you ok? I dont know if you remember me, but I was a patient at Sabona in 2001. I am now in South Africa and watching the news. We are so sad to hear what the kind and wonderful norwegian people are going through. We are praying for you. please tell me you are ok. That everyone I know and that helped me are ok. Thank you Norway for saving me and my son”
- Brian Ncube

Når man har mistet den man er glad i
Så plutselig har livet endret seg og dette maset og jaget vi lever i har ingen verdi lengre.
Det er kone, mannen, kjæresten, barna, søster, bror, venn, venninne, mor eller far. Familien. Menneskene. Naturen. Kjærligheten.

23.juli 06:17

“I have been trying to find out SABONA in Norway, that help us are ok. Sabona helped my family in 2005, we are only surviving because of the norwegian friends in Sabona. We are griefing with you, crying and praying. May God be with you all. Yngi, please tell the norwegian people we are with them. Crying. Please dont forget. We love you all so much.”
- Mr Moyo with family

Det finnes ingen ord for det grufulle den norske ungdommen på Utøya gikk igjennom. Det finnes ingen ord for terroranslaget i Oslo den 22 juli.
Sabona hadde støttespillere som var berørt og våre tanker har vært med dere og alle som opplevde 22. Juli. Alle som har lidd og som har mistet. Våre tanker er med dere.

Vi ønsker å dele med alle Sabona-støttespillere at venner i Zimbabwe ble virkelig berørt av hva som skjedde den 22 juli. Vi opplevde et rush på telefonen fra zimbabwere som har flyktet til Sør Afrika og fikk nyhetene tidlig. SMS strømmet inn den første natten. Dagen etter hadde nyhetene nådd Zimbabwe og telefonen stod ikke stille. Veldig mange ville dele at de brydde seg. Veldig mange sørget med det norske folk.
Mennesker jeg ikke kjenner ringte og ba meg fortelle at de tenkte på alle i Norge.

Til tross for dårlig infrastruktur, telefonlinje eller e-posttilgang reiste mange milevis for å sende en melding til Norge.

Dere har bygget en bro. Det er mange i Zimbabwe som bærer dere i hjertet. Hver eneste dag.

Og jeg tør å påstå at Sabona har de aller, aller mest dedikerte hjelperne av alle.
Vi er så ufattelig heldig!

2011. Ingen SABONA uten dere
Tusen takk for deres tålmodighet, støtte og iver. Jeg tror jeg gjentar meg selv, men det er sant og kan ikke gjentas nok ganger; det er dere som driver SABONA fremover, det er dere som gjør det mulig.

Sammen står dere med lokalbefolkningen i Zimbabwe for en bedre verden!

Tusen takk for at dere hver dag gjør dette mulig.
Tusen takk!

Vi i Sabona ønsker dere alle en fredfull jul.

Hilsen Ynghild