Han var født i 1969. Like bortenfor ligger Tandiwe som var født i 1971. Kanskje hun liknet på den Tandiwe jeg kjenner? Kanskje hun var en god mor?

En lærer, en sykepleier?

Vi er like utenfor sentrum av Bulawayo by. En nydelig by med chakarrandaer og andre nydelige trær som blomster opp som alleer langs de brede gatene.

En by som huser 2,5 million innbyggere, kanskje mer, kanskje mindre. Ingen vet. En nydelig viktoriansk by med farger fra de ildrøde tomater og grønn spinat hos gate selgeren og blomster som dufter alle farger på hvert hjørne.

Vi har kjørt stille ut av sentrum, i en lang parade av biler, forbi de uendelige lange køene av biler som står og venter på bensin.

Vi går bortover grusveien med gravene tett i tett bortover slettene. Sola står høyt på himmelen og vinden blåser i de to store trærne her på de uendelige lange slettene. Begravelsesfølget synger lavmælt, med ansikter som viser nattens våke, nattens skrik, smerte og tap. Og likevel med en høytidelighet som er beholdt selv om det ikke var lenge siden sist de var i en begravelse.
Det er så mange av dem.

Det er ikke engang plass til å gå mellom gravene og det er noen få smale, dype hull i bakken som ligger klare for de neste. De neste som kommer i løpet av dagen. Lengre borte på sletten står et annet begravelsesfølge og hører prestens ord mens vinden blåser.

Foran oss ligger gravene så tett at vi må stå oppå andres graver for å delta. Et tretti talls av dem. Gravene er nylaget, noen har uke-gamle blomster, størrelsene på haugene viser alderen, små plast skilt har ennå ikke blåst bort og viser navn og alder.

Bare rundt oss ligger tusenvis, bortover sletten hundre tusener. Gravplassen er ikke mange år gammel, men er utvidet. Utover sletten har det på de mange små haugene begynt å vokse gress, og skiltene er forsvunnet. Jeg tenker at hvis for hver grav det ville stått et menneske, ville de stått tett i tett og holdt hverandre i hendene. Jeg ville bare sett mennesker, ikke jorda de stod på.

Begravelsesbyrået skal hente nestemann og kjører med en gang kisten er senket. Før i tiden var de tilstede under hele seremonien.

Kisten blir ført i jorda og presten frelser flere som er redde de blir neste mann.

Hver og en, kommer frem og tar litt jord fra spaden som blir holdt frem, og drysser på kisten, så begynner mennene å fylle den tre meter dype hullet i bakken med jord. Kisten forsvinner for synet, med bare den dødes ansikt i minnet bak øyelokkene.

Kisten har vært i hjemmet, åpen, og alle har tatt sin avskjed der først. Spadene går rytmisk, og mennene overtar etter hverandre, mens kvinnene synger om reisen som skal skje og masserer jorda med føtter som beveger seg frem og tilbake og gruppen svaier som trærne i vinden. Trommen gir lyd til jorden som faller og lager en ny haug.

Datteren knekker igjen sammen og kvinner hjelper henne opp, mens gråt og sang omfavner hverandre i en trøst.

Jeg ser at begravelsen lengre borte er ferdig og registrerer samtidig et nytt følge på vei inn.

Mens vi legger graven bak oss, ser jeg små graver lagt i grøftekanten, jeg ser solen skinne over slettens massegrav. Litt lengre borte har de lagt nye graver over andre. De er visst ikke mer enn tre år gamle graver.

Luveve Cemetery i Bulawayo by er blitt en massegrav. AIDS-døde hvor du knapt finner en som har rukket å fylle førti. De dør stort sett i alderen 25 til 40. I landsbyene gravlegges familien på tomta. Det begynner å bli mange graver å gå til i bakhagen.

I byene blir de lagt der de kan få plass. Det blir mange graver å besøke etter hvert som månedene går.

Jeg ser en siste gang utover Luveve Cemetery den onsdagen og vet jeg kommer tilbake igjen snart. Sola blender øyene og gjør de kilometer lange slettene usynelige. Den tørre jorda gir fra seg noen edle sandkorn som danser over sletten med vinden. Haugene går i ett med jorda og det ser bare ut som en idyllisk slette med afrikanske trær som vinden leker i. Like blendet føler jeg meg og for hjelpeløs til å se, som våre store ledere som kunne bremse ned den største epidemien verden har sett. Men den vil ikke bli sett. For om jeg myser mot solen ser jeg vakre sletter. Jeg hører vinden, sangen og stillheten.

Når jeg lukker øynene om natten ser jeg ansikter til mine venner som har gått bort, til mine venners søstre, brødre og barn. Jeg ser ansiktene til mine venner som snart skal gå bort, jeg ser deres barn som mister sine foreldre i ung alder.

Jeg ser min venn som har mistet alle sine brødre og søstre og hører ordene hans: “Yngi, det jeg tenker på er at jeg kanskje blir den neste?”

Jeg hører venninnen min si at prisen på medisinene har gått opp igjen og at hun og mannen ikke har råd. At de har en diett å følge, men ikke har råd. For her er det frukt, grønnsaker og det andre de trenger som er sunt som er så dyrt. Jeg hører henne si at hun tenker på barna sine. For både hun og mannen kan ikke leve og se barna vokse opp. “Hva med barna mine, Yngi? Hva skal skje med dem?”

Jeg kjenner det knyter voldsomt i meg, et sterkt ønske om å våkne fra et mareritt. Et ønske om å kunne si til venninnen min som ligger i fanget mitt og hulker at alt skal bli bra.

Et ønske om å si til pappaen til “Ruben” på 4 år som er HIV positiv at vi skal kunne komme igjennom dette. Vi skal skaffe medisiner. Vi skal klare å kjøpe inn alt som trengs. Vi skal kjøpe sykkelen til “Ruben” som han ønsker seg. Han skal overleve denne forkjølelsen også.

Igjen ser jeg utover slettene med øynene åpne og lurer på hvordan vi i samfunnet her blir preget av at døden tar noen fra oss oftere enn vi får tak i nødvendige matvarer?

Jeg tenker på de gamle besteforeldrene som må gravlegge sine døtre og sønner.

Slettene med gravene har plutselig ansikter. De har hverdager og liv. De har barn, de har foreldre. De er en hel by, med forskjellige jobber, biler, hus og barn. Noen har aldri sett havet. Noen har reist til London. Noen har spilt gitar, danset eller sunget for norske turister. Noen har vært deres taxisjåfører. Noen har fått adressen deres.

Så synger vinden og sola blender.

Jeg ser smerten i øynene til mine venner, innhyllet i gråt og håpløshet, mennesker som skal ta en ny dag fatt, i morgen. Gjøremål skal fullføres, jobben skal vi tilbake til og smil skal igjen komme omkring våre munner.

Latter skal høres, og sinnets musikk skal gi bevegelser i kroppens gange. Igjen skal vi gå.

Og mens sola blender og gjør sletten vakker, vil likegyldigheten igjen overta, selv om vi vet at vi om ikke så lenge skal vende tilbake til sletten.

Ynghild