De kjenner ikke til at vi spiser oss mette hver dag, at vi ikke trenger å gå mange kilometer etter vann, at vi kan kaste møbler, senger og alt vi ikke trenger på en søppelfylling. De har aldri sovet i en seng. De har ikke ikke tepper å krype inn i når kulden gjør fingrene frosne og de ikke får sove for de rister slik av kulden, i den afrikanske vinternatten.

I skyggen av trærne på Half Way House, på bakken, sitter de i flere timer uten å bli sett.
Innimellom er det noen som ser giraffen eller flodhesten.
En ung dame som kom rett etter jeg hadde fått vite hvorfor øynene deres var mørke, stoppet bilen og åpnet døren, strakk på beina og spurte om prisen på den største giraffen.
Hun hadde fått den billigere i Victoria Fallene, og syns ikke den var like flott. Hun kjørte avgårde i den store flotte bilen etter å ha sagt på bredt amerikansk at hun egentlig ikke syns den var så fin så de burde være glade for at hun betalte det hun betalte.
Ikke nok til et brød engang.

Half Way House er et lite hotell, med bar og restaurant, halvveis mellom Bulawayo og Victoriafallene, i ingenmannsland. Her stopper folk for å kjøpe mat eller drikke på den lange veien, for å fylle bensin eller bare strekke på beina.
For noen år siden hadde jeg kontor her, før jeg endelig klarte å skaffe et kontor i Bulawayo. Half Way House ligger 7 mil fra landsbyen. Et vakkert sted, vakre blomster, vakre trær og mennesker jeg ble kjent med og glad i.
Ennå reiser jeg dit om jeg trenger å ta en viktig telefon. Ennå har jeg venner som jobber der som jeg besøker.
Og hver gang jeg kommer er det alltid noen som er syke. Og noen ganger gravlegges de.
Jeg vet at det kanskje ikke er lenge til vi skal ta farvel med han som står bak baren. Han som serverer. Eller hun som har en syk datter.
Hun er syk hun også.
Selv om hun smiler til alle gjestene som skal kjøpe drikke.
Hun er vakker og smiler.
Det lille samfunnet ved elven Gwaii har fått døden på besøk, elven er ikke lengre vakker for de som vet.
Hotellet er ikke like vakker for de som vet. Den huser døden som leker gjemsel med de kostymekledde.
Ingen kan se døden han bærer på, i sitt kostyme av hvit skjorte, et stort vennlig smil og den kalde ølen han gir til deg som tørster.

I flere år nå har en mor og to barn sittet ved veien utenfor hotellet med giraffene og flodhestene sine.

Half Way House bader i sola, og etter en 3 timers reise fra Bulawayo er jeg også glad for å strekke på beina. Lenge siden jeg har vært der også.
Manageren på hotellet, Richard, en nær venn av meg ønsker meg velkommen og tar meg til siden.

Og nå får jeg vite hvorfor øynene til barna er så mørke.

“De to små menneskene med dyrene har mistet moren sin.
Hun har vært syk en stund. Barna har sett hvor vondt hun har hatt det.
Barna har sett hvordan moren strever med pusten. Hvor hardt det er å stå opp”.

To uker har gått siden begravelsen.
Hun er 12 år gammel, hun heter Anna og er storesøsteren til Philip som er 7 år. De har gått til sengs hver natt alene siden begravelsen. Morens øyne ble ikke lukket mens de lå inntil henne. Øynene var åpne når de våknet, men varmen var ennå å føle.
De har gått til hotellet hver eneste dag etter begravelsen for å skaffe penger til mat.

Ingen har sett dem. Sett at øynene deres er mørke. Prestens formaning i begravelsen om at barna skulle bli tatt vare på, ble sagt til døve ører. Til mennesker som vet de ikke klarer å fø sine egne barn engang. Til mødre og fedre som ligger våkne om natten og tenker på hvordan de skal klare å skaffe det familien trenger.
I et land hvor mennesker mister sine hver eneste uke, hvor foreldre ikke har råd til å kjøpe bøkene barna trenger på skolen om de i det hele tatt klarer å betale for å sende dem på skole, et land hvor det ikke finnes leger på sykehusene og om du blir trillet i en trillebår i tre timer til klinikken, så kan ikke sykepleieren gi deg malariamedisin, bandasje på såret eller en livsviktig febernedsettende.

Ingen har sett dem.
Helt til Richard har fått beskjeden.
Moren er død.
Barna er alene.
Han forteller meg dette mens jeg laster av grønnsaker for hotellet og ikke lenge etter er vi på vei til det lille samfunnet hvor hjemmene består av hytter, spredt rundt i et tørt landskap, dekket av Kalihari-ørkensand.

Vi treffer en venn av meg som er rekor på en av skolene. Han kommer ut av stråhytten sin, og viser oss vei til kjøkkenet, en åpen hytte, hvor flammene fra bålet koker nøttene i svart kasserolle. Kona vasker klærene i en rød plastbøtte og fluene surrer rundt det svarte vannet.
De surrer rundt meg også og jeg slår de bort mens jeg lytter til språket jeg ennå lærer. Noen ord og setninger forteller meg hva barna har gått igjennom.
Jeg hører at søsteren til moren reiste kun to dager etter begravelsen, at barna sover alene med bildene av sin avdøde mor mens de lukker øynene når de sovner og når de våkner.
Ingen i den lille landbyen har tatt ansvar. De pleier sine syke, de klarer ikke å fø sine egne barn, samfunnets struktur er i oppløsning.
I nærheten er det en misjonsstasjon. Vi bestemmer oss for å høre om de kan hjelpe, til vi har funnet en permanent løsning.

Vi kjører bortover den sandekkede veien til vi kommer til de høye gjerdene rundt den katolske misjonsstasjonen. Vi tuter.
En liten kvinne kommer gående mot porten og nervøst ser hun mot oss, mens hun motvillig åpner porten. “Hvem er dere? Hva gjør dere her?” Hun holder porten halvveis på gløtt og rister på hodet og sier hun ikke kjenner oss.
Vi prøver å forklare at vi ønsker å sitte ned å prate om en alvorlig sak som vi tror også de ønsker å ta del i. Vi har møtt henne flere ganger når hun kommer til Half Way for a løse inn sjekker, eller når hun kjøper melk.

Hun kjenner ikke oss. Hun åpner ikke porten ordentlig. Hun ønsker oss ikke velkommen. Desperat sier vi at vi trenger hjelp til to barn som har mistet sin mor. De er alene. De har ingen. “Nei, vi kan ikke hjelpe. Vi tar ikke imot noen her.” Hun snakker som om hun ikke forstår. Hun er mer opptatt av å holde reglementet for å ikke bli nedrent av folk som trenger hjelp og prøver iherdig å avvise oss som om vi var noen innpåslitne gateselgere. Vi sier igjen at vi trenger hjelp og bare vil snakke. At de er en del av vårt lille samfunn her og at vi må jobbe sammen. Motvillig og som om vi var tyver, åpner den lille indiske kvinnen porten.

Vi blir ført inn i en liten stue som er dekorert enkelt med et bilde av ave maria som dekker den ene hele veggen, bokhyller med mange bøker, en tv, sofaer og lenestoler rundt stuebordet. De kan ikke hjelpe, desverre. De har hjulpet til med begravelsen, de har døpt moren for hun døde, ja de kan faktisk informere om at hun kom i kirken flere ganger og faktisk tok nattverd!
Hver gang jeg prøver å nevne barna og vende tilbake til grunnen til at vi er der så flyttes temaet over på morens redning til himmeriket.
Som kristen og i den tro at når noen banker på døren for hjelp skal du åpne, blir jeg sint. Sinnet koker og jeg kan ikke tro hva jeg ser. To barn har mistet sin mor og enda en gang blir de ikke sett.

Vi reiser med tungt hjerte og tilbake på hotellet har solen mildnet, stedet bades i en silkemyk varme, solen står lavt over åsen og jeg går mot barna for forste gang den dagen, vitende om de to ukene de har båret.
Anna smiler forsiktig, Phillip slår oynene ned og graver giraffen han holder ned i sanden. “Hvordan går det” spør jeg forsiktig. “Bra, det går bra” – slik en svarer på det spørsmålet, selv om det ikke nødvendigvis gjør det. I denne kulturen så skal du aldri si ting rett ut. Med en gang. Pakk det inn.

Annas øyne er mørke, men hun holder munnen stram. Jeg spør om ting er vanskelig nå. “Mama, det er bra.” Jeg tar giraffen ut av hendene til Phillip. Noen sekunder er lange og uendelig stille. “Mama, du vet… du vet at moren vår er død?”
“Jeg vet” sier jeg. Jeg er lei for det. “Sorry sorry sorry, my child”.
Jeg holder henne. Øynene hennes fylles og tårene renner nedover kinnene. Hun tvinner fingrene i den blomstrete nylontoppen sin. Ansiktet er voksent, nesten et mor sitt ansikt, men med et barns frykt. Phillip sitter med fingrene i sanden og øynene hans er redde når søsteren gråter. Han gråter også.

Jeg lover at alt skal bli bra. De skal gå på skole. De skal bli tatt vare på. De skal få mat og skal ikke gå sultne til sengs.

Phillip er syk. Han bærer på en lengsel etter livet. Å være som andre barn.

Jeg ser de to gå fra Half Way house, de har pakket sammen sakene sine. De har fått kveldsmat og solgt noen tredyr i dag. Også til en amerikansk dame som ikke kjenner de.
De er litt lettere til bens i dag. Phillip løper bak søsteren over veien og de går sammen inn i afrikas ubarmhjertige solnedgang. Bildet er sterkt. De to, med kurven som innholder de dyrene og pengene som er redningen deres i noen dager. Kanskje.

De går der side om side. Phillip litt etter, før han tar igjen søsteren og de vandrer sammen. Hjem til en liten hytte i mørket hvor de kryper inn i hverandres armer for å sovne utmattet.
De vet at en ny dag kommer i morgen.

Hver dag føler han smerter i kroppen. Han føler seg svak. Det er vanskelig å gå.

Phillip er syv år gammel.
Han har HIV.
Og søsteren vil så gjerne at Phillip skal ha det bra.

Ynghild